00:00 - 02. november 2018

Ironisk hjelp til selvhjelp

Kampen for å finne lykken i en verden der krig og slanketips går hånd i hånd.

Mørketid: Scenograf og kostymedesigner Katrin Bombes vakre, svarte estetikk gjør at fortid møter fremtid. Pressefoto: Noah Alvebergeberg / Det Norske Teatret

Ta en selvhjelpsbok, pakk den inn i en svart kjole fra 1800-tallet og signer kortet med en hyggelig hilsen i anførselstegn. Der har du forestillingen Tusen takk teater, der fem kjolekledde og kjønnsløse skikkelser formidler klassiske selvhjelpsråd som videre spinnes ut i absurde monologer om alt fra Jesu korsfestelse til Burger King. Pakken er som en ironisk internspøk fra giver til mottager. Det er kanskje sant som man sier: Det er en større lykke å gi enn å få.

En ironisk rap. Det er gøy å harselere med klisjéfylte bomullsråd av typen finn gleda i kvardagen og ver barmhjertig mot deg sjølv. Det er også enkelt, bare legg ordene i munnen på en stoisk skikkelse som lyser kraft og varme, for deretter å la den samme skikkelsen krakelere i undertrykket sinne over en mindre god filmadaptasjon. Gjennom sammenbitte tenner og en stadig økende flom av banneord pipler den sanne sinnstilstanden til den vellykkede livsstilsguruen frem.

Eksempelet er bare en av mange monologer som fremføres med en intensitet som om det sto om livet. Og det gjør det jo også, for livet handler om å finne lykken i en meningsløs verden full av krig, død og ensomhet. Det er det paradoksale premisset for Tusen takk teater, som er et samarbeid mellom regissør Angelina Stojcevska og skribent og dramatiker Marco Reinertsen. Deres forrige samarbeid var forestillingen Strategier for en lysere fremtid (2015) på Nationaltheatret, som også var Stojcevskas avgangsforestilling fra Kunsthøgskolen i Oslo. Den forestillingen var et friskt pust inn i et scenekunstfelt som sjeldent hadde opplevd maken. Tusen takk teater er mer en ironisk rap over at slanketips får større plass på avisenes forsider enn flyktningkrisen i Syria.

Annonse