Annonse
00:00 - 23. november 2018

En antifeministisk farse

I Oslo Nye Teaters dramatisering av Rettsstridig forføyning har Ester Nilsson blitt en karikatur som minner om Bridget Jones.

Kulturmann, komikk og forelsket forfatter: Anders Mordal spiller Hugo og Ingvild Holthe Bygdnes er Esther i Oslo Nye Teaters versjon av Rettsstridig forføyning. Foto: Mats Bäcker / Oslo Nye Teater
Annonse

Lena Anderssons roman Rettsstridig forføyning skapte stor oppstandelse (og store salgstall) da den kom ut i Sverige i 2013, og i Norge året etter. Boken handler om forfatteren Ester Nilsson som faller for den noe eldre og kjente kunstneren Hugo Rask. Forelskelsen er sterk og utvikler seg raskt til en dyp kjærlighet, hos henne – mens den for ham ikke stikker særlig dypere enn begjær. Jo, forresten: Den pirker ganske kraftig borti eietrangen hans også. Ester er overbevist om at hun og Hugo er i ferd med å etablere et forhold, hun blir fullstendig oppslukt av ham og selv om han ikke besvarer hennes mange tilnærmelser, gir han akkurat nok til at Ester ikke gir opp. Slik næres stadig håpet hos Ester, mens Hugo får egoet sitt bekreftet og kan fortsette å ignorere hennes mange henvendelser.

Regissør Alan Lucien Øyen og scenograf Åse Hegrenes har valgt en visuelt stram og nesten nøktern profil på denne iscenesettelsen. Scenerommet er umøblert – med unntak av en pinnestol. Bakveggen består av et stort lerret med noe som minner om action painting, og ellers er det Martin Flacks lysdesign som endrer scenens fremtoning. Esters venninner, «venninnekoret», har fått forestillingens fortellerrolle. De lager rammene for scenene som utspiller seg, og kan til og med tillate seg å spole tilbake – altså gjenta deler av scener – underveis. Det gir forestillingen et dynamisk preg og en mer lettbent tone enn forelegget.

Platt eller radikalt? Anderssons bok har undertittelen «En roman om kjærlighet», og på overflaten kan denne fortellingen om en kvinnes kjærlighet som ikke blir besvart fremstå både tragisk og klisjéfylt. Den handler på ett nivå om «forelskelsens systematiske selvbedrag», men man må samtidig spørre seg hvorfor Esters forelskelse blir en så sterk drivkraft. Den lille romanen kan like mye leses som en kritikk av rammebetingelsene for Esters forelskelse. Hun er en ung kvinne forelsket i en eldre mann med makt, attpåtil i et samfunn hvis ideal om fri seksualitet kan sies å være tilrettelagt for mannens behov. I romanen fremstår Ester modig fordi hun ikke underlegger seg disse reglene, men snarere våger å stå for sin kjærlighet og være redelig overfor Hugo på dette.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse