Annonse
15:29 - 27. november 2018

Den særegne sjangeren «veldig britisk pop» blomstrer i skyggen av brexit, skriver Ando Woltmann

Den særegne sjangeren «veldig britisk pop» blomstrer i skyggen av brexit, skriver Ando Woltmann.

Skrekk: Symbolikken sitter tykt klistret utenpå omslaget til Merrie Land. Et fotografi fra den britiske skrekkfilmen Dead of Night (1945). Skjermbilde av The Good, the Bad & the Queen – Merrie Land (Official).
Annonse

Mens verden feirer det nyoppussede, hvite albumet til The Beatles finnes det en annen femtiåring som flyr langt lavere under radaren, men som i dag føles like relevant. Den 22. november 1968 kom The Kinks Are the Village Green Preservation Society ut, og med Ray Davies’ vindskjeve sanger om damplokomotiver, blomsterdekorasjoner, pastoral lykke og en stor, grå, engelsk himmel, står den som en milepæl i sjangeren «veldig britisk pop». En sjanger der folkesporten selvforakt blandes med nostalgi, eksentrisitet og kjærlighet til imperiets falmede baksider.

Det er en sjanger som fremdeles lever. «This is not rhetoric / It comes from my heart / I love this country / Daneland, I am your kin» synger Damon Albarn, med en stemme like optimistisk som brunt kanalvann i London-tåke, på det nye albumet til The Good, The Band and The Queen. Elleve år etter debuten er Blur- og Gorillaz-vokalistens supergruppe tilbake, og symbolikken sitter tykt klistret utenpå omslaget til Merrie Land. Et fotografi fra den britiske skrekkfilmen Dead of Night (1945), der skuespiller Michael Redgrave tier en buktalerdukke, oppsummerer det feberaktige og smått absurde marerittet mange engelskmenn befinner seg i for øyeblikket.
 

Dette er et album som gjør ære på en gammel sketsj fra NRK-programmet Ut i vår hage, om Aproposbandet som utelukkende lager musikk apropos årstider og potensielle politiske hendelser, for å bli spilt mer på radio. Merrie Land ble sluppet da brexit-kaoset inntraff med full styrke forrige fredag og er, ifølge Albarn, «et motvillig avskjedsbrev til EU». Og ja, der det unektelig finnes en ironi i at bassist Paul Simonon fra The Clash eller tromme-esset Tony Allen fra den tidligere britiske kolonien Nigeria signerer et brev til noe så grått og firkantet som den europeiske union, finnes det også noe vakkert i tristessen i albumets skittengrå farger. Albumet er et bilde av England malt med tykk, klumpete oljemaling. Fullt av følelser.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.