00:00 - 19. oktober 2018

Vitnenes byrde

22. juli forblir en ufattelig og enkeltstående tragedie i den prisverdig sannhetssøkende dokumentaren Rekonstruksjon Utøya.

Minimalistisk: Valget av et nedstrippet studiorom er et effektivt grep. Det kan fylles med mening av de involverte, men det er ingen scenografi som legger ord i munnen på dem. Foto: Vilda Bomben / Film AB

«Umulig! Ingen kan forstå, eller gjenskape det som skjedde her. Selv om jeg er her nå, kan jeg ikke forstå det.» Slik åpner Shoah (1985), Claude Lanzmanns nesten ti timer lange dokumentar om holocaust. 49-årige Simon Srebrnik er tilbake i ruinene av konsentrasjonsleiren Chemno i Polen. Han var én av kun to jøder som overlevde. Det er bare omrisset av de lange, smale brakkebygningene som er igjen. Srebrnik balanserer oppå grunnmuren: «Det var alltid stille og fredelig. Omtrent som nå. Selv når 2000 jøder ble brent hver dag.»

Hele Lanzmanns mastodontiske filmprosjekt er bygget opp av vitnemål. I filmen finnes det ingen arkivklipp, ingen samtidig fotodokumentasjon. I stedet oppsøker han overlevende, vitner og ansvarlige der de bor. Srebrnik er unntaket. Han blir tatt med fra Israel tilbake til Polen for å besøke restene av Chemno og snakke med lokalbefolkningen. «Jeg kan ikke forstå at jeg er her igjen», sier han.

Hvit tape. Det nedstrippede bildet av en overlevende som balanserer oppå det rektangulære omrisset av en utryddelsesleir, mens han beskriver hendelsene der, får et dempet ekko i svenske Carl Javérs dokumentarfilm Rekonstruksjon Utøya. Her har filmskaperen invitert fire overlevende fra Utøya til å fortelle sin historie og – ved hjelp av hvit tape, et stort svart studiogulv og tolv amatørskuespillere – rekonstruere hendelser fra 22. juli. De overlevende – Jenny Andersen, Rakel Birkeli, Mohammed Saleh og Torje Hanssen – får selv tegne opp landskap og bygninger med tape, og velge skuespillere til å spille seg selv og andre fra historiene.

Annonse