Annonse
00:00 - 26. oktober 2018

Swastikavisjonene

80-tallets David Bowie fremstår som en musikkens Donald Trump.

Et lys levende paradoks: David Bowie på filmsettet til Absolute Beginners i 1985. Foto: Georges De Keerle/Getty Images
Annonse

Første Bowie-konsert ble en blandet opplevelse for lille, pretensiøse moi. Stående ved siden av en voksen mann i Rosenborg-drakt, stadig rautende etter «Modern Love», gikk det opp for meg at hverken David Bowie eller hans mange fans var den jeg trodde. Alle hadde sin egen Bowie, og det var mange å ta av.

Men hvem var så denne 1983-utgaven av kameleon-mannen min trønderske venn ropte etter? Som plutselig, solbrun og tannbleket, frekventerte plateindustriens styrerom på toppen av metropolenes skyskrapere? En rik, vellykket, hvit liberaler med en mild, påklistret bekymring for verdensproblemene og en stappfull bankkonto i Sveits. Støpt i plastikk. Ikke helt ulik en viss eiendomsmagnat, som på samme tid begynte å gjøre seg gjeldende på New Yorks nattklubber og omriss. På overflaten i alle fall.
 

Dans! Borte var 70-tallets fascinasjon for europeisk kunsttradisjon og subversiv rock’n’roll. Denne Bowie-en sang om seilbåter og den hvite manns byrde. Han spilte i kommersielle filmer ettertiden har glemt og transformerte seg om til en merkevare på linje med de store brusgigantene. 1983 var året da David Bowie fremsto kjøligere enn noensinne, enda mer distansert der ute blant universets jet-settende superstjerner.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse