Kommentar

Det finnes dessverre bare én grunn til å bygge høyhus på Fornebu, skriver Gaute Brochmann.

Det var en gang en pastor som smilende henvendte seg til menigheten sin etter endt preken og kunngjorde at kirken hadde mottatt en storslagen, anonym pengegave. Hvorpå en mann forsiktig reiste seg på bakerste benk og sa: «ja, jeg synes det var best slik.»

Denne klassiske anekdoten sier ganske mye om hvorfor mennesker gir gaver og driver veldedighet. Uansett hvor edle motivene måtte være, er det nesten umulig å ikke insistere på en eller annen form for anerkjennelse av egen person.

Tirsdag denne uken ble det offentliggjort at Kjell Inge Røkke via hans selskap FP Eiendom vil bygge et over 200 meter høyt hus med arbeidstittel «Det store blå» på Fornebu, tenkt som hovedkvarter for Røkkes hjertebarn REV Ocean, et forskningsselskap som jobber for å redde verdenshavene og som allerede har mottatt rause gaver fra Røkke. Siden da har jeg innimellom andre gjøremål prøvd å finne en faglig argumentasjon for valget av bygningstypologi. Man kunne jo tenke seg en miljøgevinst. Eller vitenskapelige eller forskningstekniske fordeler ved kontorer i høyblokk. Det kunne bli hevdet at dette var godt for nærområdet. Eller ganske enkelt at en skyskraper arkitektonisk sett er riktig på Fornebu.

Men det viste seg å være lite å hente her. Noen floskler om bygningens «skimrende blå ytre» på den svenske arkitekten Gert Wingårdhs egne nettsider, blir neppe tungen på vektskålen når lokalpolitikerne skal ta stilling til huset. Og prosjektleder Nina Jensens uttalelse i Aftenposten, «vi har ingen tid å miste … Vårt mål er at Verdenshavets hovedkontor kan reguleres så raskt som mulig», har ingen sammenheng med antall etasjer.

Jeg er av dem som mener man ikke alltid skal dra den flåsete henvisningen til hva Sigmund Freud tolket høye, smale bygninger som symboler for.

Egentlig er det bare Torstein Storækre, daglig leder i FP Eiendom, som så vidt jeg har kunnet se forsvarer huset på et faglig grunnlag, slik han også tidligere har argumentert for å bygge Norges høyeste hus på Fornebu. «Det er bygningens slankhet som er viktig for oss, slik at det ikke skal bli stående som en bygningsmessig bastard», sa Storækre ifølge Dagbladet. «At man går opp i høyden vil gi en konstant påminnelse om at vi må ta ansvar i havet».

Og jo, en konstant påminnelse vil jo dette så avgjort bli. Det store blå vil bli et hus av den typen man for noen år siden begynte å kalle «signalbygg», basert på en tese om at bygningens innhold og «effekt» ble styrket av et spektakulært ytre. Jeg er ingen konsekvent motstander av visuelt slående eller høye hus, men opplever nok at signaleffekten bør være forbeholdt de aller mest sentrale institusjonene i samfunnet vårt. Havet er viktig, bevares, men skal da plutselig Kirkens Nødhjelp og Amnesty, Røde Kors og Bellona måtte skaffe seg like tårn for å bevise sin relevans? Det går ikke. Og i et slikt scenario kommer den sviktende logikken i denne måten å bygge på raskt til syne.

Intensjonen om å minne oss på vårt ansvar for verdenshavene er, i likhet med REV Ocean for øvrig, utrolig prisverdig. Men jeg tviler på at det evinnelige synet av et blått høyhus faktisk vil øke engasjementet for saken deres. Og også på at dette dypest sett er motivasjonen bak de mer enn 200 meterne.

Jeg er av dem som mener man ikke alltid skal dra den flåsete henvisningen til hva Sigmund Freud tolket høye, smale bygninger som symboler for. Det føles jo faktisk bedre å sitte høyt oppe å skue utover enn å være nedi et hull. Og i mange tilfeller kan høyhus være en hensiktsmessig løsning på konkrete utfordringer. Å bygge høyt i bykjerner lar mange mennesker bo og jobbe med kort vei til stasjonen. Andre arealer kan frigjøres til parker og fellesrom. Og kafeer og butikker på gateplan får et massivt, lokalt kundegrunnlag. Så også i Oslo sentrum.

Men flat struktur vil ikke Røkke ha. Han vil synes.

På Fornebu er historien en ganske annen. Jeg er jo ikke noen ekspert på havforskning, men instinktivt skulle jeg tro at det var minst like lurt å gå i stikk motsatt retning, altså bortover og ikke oppover, med flere mindre hus fremfor ett stort. Kanskje man kunne skape en slags havforsknings-landsby, der mange ulike hus gjorde at ulike vitenskapsmiljøer kunne skreddersy bølgebassenger og verksteder etter sine preferanser. Samtidig som man fikk gater med kafeer der folk fra ulike miljøer kunne møtes, og som gjorde at offentligheten lett kunne inviteres med i en forskning som ikke var lukket inne i et elfenbenstårn. Et sted preget av en mer egalitær og bokstavelig talt flatere struktur enn det i forslaget vi nå er blitt forelagt.

Men flat struktur vil ikke Røkke ha. Han vil synes. Og selv om Det store blå er en gedigen gave til havforskningen, blir huset i sin foreslåtte form, hvordan man enn vrir og vender på det, først og fremst et monument over den rause filantropen. Dette behovet er, som innledningen viser, en dypt allmennmenneskelig tilbøyelighet. Men det holder det ikke som argument for å belemre hele Oslofjord-regionen med et 200 meter høyt hus på Fornebu.

Mer fra Kommentar