Annonse
13:44 - 21. september 2018

Sanne klisjeer

Et sammensatt selvportrett fortalt gjennom poplåtene til Madonna.

Imponerende stemmebruk: Mens han transformerer seg til en kvinne ved et lite sminkebord i mørket, imiterer Jonathan Capdevielle ulike samtaler med familiemedlemmer. Kun gjennom stemmebruken blir faren og søsteren til i publikums fantasi. Foto: Alain Monot / Black Box
Annonse

Adishatz/Adieu hadde premiere i 2009, men fortsetter å trekke publikum inn i teatersalen. Kanskje fordi den franske dramatikeren og performancekunstneren Jonathan Capdevielle har funnet en uslåelig kombinasjon: Levd liv og guilty pleasures. 

Life is a mystery. Med en Pepsi Max i hånden, kledd i jeans og hettegenser, men med lange, falske negler, stiller Capdevielle seg opp foran oss. Uten engasjement, men med nydelig stemme, synger han tekstutdrag fra Madonna-låter a cappella. Fra «Holiday» til «Papa don’t preach» blir sangene hedret og hengt ut på en gang. Gjennom hans varsomme behandling av ordene fremstår banalitetene som poesi i det ene øyeblikket, og som nakne, platte gjentagelser i det neste. Yeah. Come on. Allright.

Etter en stund begynner han å banne, han snakker usammenhengende om en skitten hore, å bli slikket på pikken og en sårbar ti år gammel gutt, før han vender tilbake til å synge: «Life is a mystery, everyone must stand alone, I hear you call my name and it feels like home.» Fordi fremføringen er blottet for ironi, forteller Capdevielle oss at klisjeer slites ut fordi de er sanne. Sammenhengen mellom de grove bildene og poplåten blir hengende i luften. Må guttungen klare seg på egen hånd? Lengter horen etter at noen skal si det ekte navnet hennes? Og, ikke minst, er noen av disse skikkelsene egentlig Capdevielle?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse