09:22 - 29. september 2018

Middels sterk thaisuppe

Metaformettet norgespremiere om globaliseringens konsekvenser på våre menneskelige relasjoner.

Med hvite gummi-tresko, rutete skjorter og hårnett på hodet, ligner de fem skuespillerne en gjeng med kuede arbeidere nederst på rangstigen. Foto: Dag Jenssen / Teater Ibsen

På annethvert gatehjørne i en gjennomsnittlig europeisk storby finnes asiatiske takeaway-restauranter. Hva foregår på kjøkkenet til disse sjappene? Hvem lager den velkrydrede thaisuppen jeg bestiller og tar med meg hjem? Slike spørsmål må den anerkjente, tyske dramatikeren Roland Schimmelpfennig ha stilt seg, for i Den Gylne Drage er det nettopp menneskeskjebnene bak vestens omfattende arbeidsmigrasjon han ønsker å belyse.

Globalisering. To flyvertinner spiser på thai-kina-Vietnam-fast-food-restauranten Den Gylne Drage. I bunnen av thaisuppen sin finner den ene flyvertinnen en tann. Kollegaen finner tannen frastøtende og forlater restauranten, mens den første flyvertinnen behandler tannen med en undersøkende og nysgjerrig mine. Hvordan endte nettopp denne tannen opp i min suppe? Metaforen til Schimmelpfennig er original. Flyvertinnens interesse for å forstå tannens historie – hvor den kom fra og hvordan den endte opp i thaisuppen hennes – blir et bilde på medmenneskelig oppførsel i en ideell verden. Tannen tilhørte en kinesisk, papirløs gutt som jobber på kjøkkenet på restauranten, som også er stedet stykkets mange fortellinger er sentrert rundt. Fellesnevneren er at de omhandler den globaliserte verdenen vi lever i og hvilke konsekvenser den har for våre menneskelige relasjoner.

Med hvite gummi-tresko, rutete skjorter og hårnett på hodet, ligner de fem skuespillerne en gjeng med kuede arbeidere nederst på rangstigen. Kundenes bestillinger ropes ut med tett frekvens: «Nummer 6, thaisuppe med kylling, kokosmelk, galangarot, tomater, sjampinjong, sitrongress og sitronblader. Sterk.» Tempoet på kjøkkenet er høyt – akkurat som stykkets rytme. Skrevet som en potpurri av historier, med fortellernivåer og roller i konstant endring, gjelder det å holde tunga rett i munnen. Skuespillernes kjønn, nasjonalitet og alder har ingenting å si for hvilken rolle de spiller – dette er tross alt teater! Det legger i hvert fall ikke Schimmelpfennig skjul på, med replikker som «kort pause» og «jeg ler». Karakterene sier alltid disse sceneanvisningsreplikkene direkte til publikum, som om de adlyder en ordre. Grepet underbygger hvor kuede disse arbeiderne er, og gjør publikum – som befinner seg litt høyere på rangstigen – til ordrenes avsender. Effektivt og virkningsfullt.

Annonse