Annonse
16:05 - 11. september 2018

En nestor ved dirigentpulten

Har du erfaringen og pondusen som skal til, er det nesten utrolig hva du kan få ut av et orkester.

Dirigentlegende: Herbert Blomstedts bevegelser har en sveipende forløst frihet som tenner energien i Oslo-Filharmonien. Foto: Fred-Olav Vatne / Oslo-Filharmonien
Annonse

Oslo-Filharmoniens publikum vet åpenbart å sette pris på gamle venner. Da dirigentlegenden Herbert Blomstedt inntok podiet i Oslo Konserthus sist torsdag, ble han møtt med rungende applaus før vi hadde hørt en eneste tone. Den nobelt sjarmerende Blomstedt var orkesterets sjef fra 1962 til 68. Senere ble han sjef for flere ledende orkestre verden over, og i dag er han en av få virkelig store navn som gjester Oslo, stadig aktiv – i en alder av 91. Det er jo i seg selv bemerkelsesverdig. Men det sier også noe om dirigentyrkets særegenhet: Har du erfaringen og pondusen som skal til, er det nesten utrolig hva du kan få ut av et orkester, selv med helt minimale gester.

Og Blomstedts bevegelser er ofte små, tilsynelatende grove, men alltid velplasserte. De har en sveipende forløst frihet som tenner energien i Oslo-Filharmonien – denne kvelden med Beethovens sprudlende Symfoni nr. 2 og Dvořáks ambisiøst anlagte Symfoni nr. 7 på programmet. Vi snakker om en dirigent med et kroppsspråk som rommer alt fra det lavmælt intime til det rakrygget høyreiste, det hele kløktig disponert og holdt sammen av en både myndig og mild entusiasme. Slik skaper Blomstedt akkurat den forbindelsen som skal til for å oversette musikkens ordløse univers. Men for at dette virkelig skal lykkes, kreves et orkester som er ytterst følsomt og som langt på vei kan justere balansen i klang og struktur på egen hånd, uten for mye innblanding.

Der er ikke Oslo-Filharmonien nå. Konserten var riktignok vellykket, en av de bedre jeg har hørt de siste årene. Det var flere fine detaljer i frasering: Beethoven-symfonien låt inspirert og fokusert, med unntak av den tredje satsen, som aldri falt helt på plass. Det merkes også at musikerne setter pris på en dirigent som har klare ideer om uttrykk og karakter, samtidig som han gir dem spillerom og frihet til å flyte med. Der Oslo-Filharmonien virkelig leverer, er da også i de storslagne og energiske partiene, noe vi særlig kunne merke i den store Dvořák-symfonien. Her var driv og intensitet, selv om ikke alle grupper, særlig blant strykerne, fremsto like samlet.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.