Annonse
08:20 - 23. august 2018

Ungdomsliv, oppdatering for oppdatering

Den nye P3-serien Lovleg viser den digitale historiefortellingens begrensninger, skriver Elise Dybvig.

Ny skolehverdag: P3-serien Lovleg er blitt omtalt som «bygde-SKAM», og premisset er så godt som identisk. Foto: Rubicon TV/NRK
Annonse

På mandag begynte Gunnhild (15) på Firda videregående. I motsetning til alle de andre ungdommene som gjorde akkurat det samme (begynte på videregående, ikke nødvendigvis på Firda), kan Gunnhilds nye skolehverdag følges klipp for klipp, skjermbilde for skjermbilde, inne på NRK P3.

Serien Lovleg er blitt omtalt som «bygde-SKAM», og premisset er så godt som identisk: Ung, utilpass jente kommer til et nytt sted og må få seg nye venner, kjapt. Det hele formidles gjennom de nå så kjente verktøyene for digital historiefortelling: Karakterene har egne profiler i sosiale medier, og et kurert utdrag av meldinger og bilder oppdateres daglig på P3 sine nettsider.

Etter SKAM fulgte P3 opp med serien Blank, en serie om tomheten og rastløsheten som kommer av å ikke vite hva en skal bli i livet. Der begge seriene perfeksjonerte et seriøst, innadvendt uttrykk der kamera og handling lå tett på karakterene, er uttrykket i Lovleg bredt, småflaut og komisk. Første klipp viser hovedperson Gunnhild som flytter inn i kollektiv. Hun bærer tungt, blir spurt om hun trenger hjelp, men svarer at hun klarer seg. Like etterpå snubler hun, og seriens tegneserieaktige-tittel fyller skjermen. Lovleg markerer seg innledningsvis som en god, gammeldags tv-komedie.

Det er to vidt forskjellige ungdomsliv som kommer til syne i SKAM og Blank vs. Lovleg. Skillet går mellom storby og tettsted. En kan være ganske sikker på at ingen nettavis kommer til å lage en sak med tittelen «Slik får du Gunnhild-stilen», som det flere ganger ble gjort om SKAM-karakter Noora. Endringen i tone kommer tydeligst frem i et kamera som foretrekker å holde avstand: Gunnhild kommuniserer gjennom et klønete kroppsspråk fremfor et betraktende og usikkert blikk.

Lovleg er en tenåringsserie som i form og innhold fint kunne ha eksistert før internett ble funnet opp. En av de første personene kamera dveler ved, setter seg på en sykkel kun iført oransje John Lennon-briller og en boksershorts. Hovedpersonens far ser måpende på mens han sykler forbi. Her har det vært fest, og som i en hvilken som helst high school-film fra 1980-tallet forankres humoren i det nære, konkrete og småabsurde, i kontrasten mellom engstelige voksne og bekymringsløs ungdom. Dermed kan en spørre seg om det i det hele tatt er nødvendig å gi seeren tilgang til hovedpersonenes digitale liv, å servere handlingen som små klipp av forskjellig lengde. Hvorfor ikke bare laste opp en halvtimes episode hver fredag og være fornøyd med det? Uten at det er ambisjonen, viser Lovleg den digitale historiefortellingens begrensninger.

Lovleg er en tenåringsserie som i form og innhold fint kunne ha eksistert før internett ble funnet opp.

Uavhengig av den digitale fortellerstrukturen som utgjør seriens hovedfundament, skal P3-klippene fremdeles samles i en episode mot slutten av uken. Det gjør at avgjørende handlingsutvikling ikke kan skje i skjermbildet av en meldingsutveksling, men må spares til øyeblikkene som filmes. Meldingen fra «mamma» om at foreldrene nå er på vei hjem og gleder seg til å høre hvordan første skoledag har vært, gjør ingenting utover å gi Gunnhilds forhold til foreldrene «farge». Men vi visste allerede at hun hadde omsorgsfulle foreldre, og i forrige klipp ble det også svært åpenlyst at moren håper Gunnhilds sosiale liv vil endre seg radikalt når hun begynner på ny skole. Effekten er at de digitale dryppene da blir meningsløs staffasje.

For poenget kan vel ikke være å kun belønne dedikerte tilskuere med gøyalt ekstrastoff, litt sånn som bonusmaterialet fungerer på DVD-utgivelser av filmhistoriens klassikere? Skal det fungere, må disse redskapene utvide og forsterke – noen ganger også overstyre – det som skjer når karakterene møtes ansikt til ansikt. Hvis ikke blir den «digitale historiefortellingen» et påskudd for å slippe å tenke helhet, en måte å skape faste seere uten å tilby noe annet enn lovnaden om konstante oppdateringer.

SKAM led også under grepet av å samle ukens klipp til en episode på slutten, men her fantes det i hvert fall et samspill mellom hovedkarakterens indre og livet på mobiltelefonen deres. Lovleg er derimot mer interessert i typer enn i mennesker. Den digitale historiefortellingen tilbyr en estetikk som lar serieskaperne trenge inn og utlevere et subjektivt «jeg». Situasjonskomikken og de mildt overdrevne karakterene i Lovleg sørger for at vi befinner oss flere meter unna subjektets opplevelse av verden.

Hvis meningen er å fordype seg i seriens hovedperson og univers, skulle en også tro at en kunne legge ut mye mer spennende saker enn en melding om at en er på vei. Hva med Gunnhilds søkehistorikk på Google? Hva forteller vel ikke klokkeslettet hun setter alarmen sin på? Eller bildet hun vurderte å legge ut på Instagram, før hun ombestemte seg? Som seere vil vi komme Gunnhild nær, og et forsøk blir riktignok også gjort ved å la oss få tilgang til hovedpersonens notater på mobilen, som kan leses som små monologer om å føle seg utenfor. Men i disse digitale avtrykkene får vi sjelden noe mer enn underteksten fra forrige klipp eller et frempek om hva som skal skje i neste.

Malen som er etablert for denne typen serier på P3s nettsider har holdt seg temmelig uforandret de siste årene. Brukeren scroller fra bunn til topp for å få med seg det siste som er blitt lagt ut, og kan følge personene sine profiler i sosiale medier via en egen karakterside. Med malen på plass, virker det som det nå handler om å lage passende innhold, og mette en forventning om at karakterene går gjennom døgnet på samme måte som en selv. Midt oppi dette endres vanene for hvordan vi bruker teknologi, og hvilke teknologiske tjenester vi benytter oss av. Gunnhild har eksistert i godt og vel 48 timer, men har ikke tatt i bruk Snapchat én eneste gang. Selv om seriens hjemmeside gir en kronologisk oversikt, er den altfor statisk til å kunne representere et ungdomsliv på nett.

Satt litt på spissen: Dette oppsettet kunne like gjerne blitt prøvd ut på serier som Mad Men eller The Sopranos, hadde de blitt laget for strømming: Mellom scener kunne en klikket seg inn på opptak av en telefonavlytting, en reklameskisse eller et notat fra sjef til sekretær. Internettseriens ekstrastoff trenger på ingen måte å være digitalt.

Foreløpig er det usikkert om Lovleg vil tåle fordypningen den inviterer seeren til å gjøre. Mulig holder det for målgruppen å få presentert ungdomsliv oppdatering for oppdatering. Og på mange måter er det mer enn nok: I en tid der de fleste er smånervøse for hvor stor kontroll aktører og bedrifter har over ens digitale liv, er det noe frigjørende i å for en gangs skyld være den som har tilgang til noen andres meldingsutvekslinger og hemmelige mobilnotater. Flere ganger til dagen kan en nå snoke i en annen persons saker, helt lovlig. Det er da noe. Om det er interessant eller nyskapende, er en annen sak.

Det første klippet fra NRK P3-serien Lovleg ble sluppet på søndag.  

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.