Annonse
10:49 - 22. august 2018

Jeg mot meg gir unge nordmenn byrden med å representere flyktninger, rusmisbrukere og lavinntektsfamilier – på toppen av byrden det kan være å dele alt, skriver Emil Flatø.

Jeg mot meg  ligger an til å bli god tv. Det er noe annet enn god terapi, skriver Emil Flatø.

Stor byrde: Gruppebilde av deltagerne i «Jeg mot meg». Nytt av året er at deltagerne ikke bare representerer seg selv, men også utsatte grupper i samfunnet. Foto: Andris Søndrol Visdal / Anti / NRK
Annonse

Den nye sesongen av Jeg mot meg klipper rett til «confession cam». En av deltagerne gråter inn i noens fregnete arm, og har filmet det hele på smarttelefonen sin. Det hun har å si mellom hikstene er rystende:

«I dag måtte jeg liksom fortelle alt som skjedde i Afghanistan og at jeg så –»

La oss kutte der. Mariann, som hun heter, ramser opp en rekke forferdelige ting hun opplevde før hun flyktet som barn fra et krigsherjet Afghanistan.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.