Annonse
13:28 - 06. august 2018

Hannah Gadsby er komikeren som nekter å være en vits

De første 20 minuttene av Nanette er det ingenting som røper hva som skal skje.

Endrer sjangeren: I Nanette plukker Hannah Gadsby fra hverandre hele stand-up-modellen. Foto: Ben King / Netflix Foto: Ben King / Netflix
Annonse

AKTUELL STAND-UP

Hannah Gadsby

Nanette

1 time og 9 minutter

Netflix 2018

Hva skjer når en komiker nekter å være komisk lenger? Hannah Gadsby er en kjent stand up-er i hjemlandet Australia, og er også en av manusforfatterne på den utmerkede sitcomen Please Like Me, der hun har en minneverdig birolle. Hun er lesbisk og oppvokst på Tasmania, der homofili var kriminelt så sent som i 1997. Gadsby har en diagnose på autismespekteret, og har dermed samlet sett hatt nok materiale til en årelang stand up-karriere. Forestillingen Nanette, som gjennom Netflix er blitt hennes internasjonale gjennombrudd, ligner ikke på noe hun – eller særlig mange andre – har gjort før. Nanette blir snakket om, skrevet om og tvitret om, og betegnes som et vendepunkt, en game-changer for hele stand-up-sjangeren.

Brennende selvhat. De første 20 minuttene av Nanette er det imidlertid ingenting som røper hva som skal skje. Hannah Gadsby vitser om sin kronglete vei ut av skapet, trangsynte familiemedlemmer og utfordringen ved å være en introvert, engstelig homofil i stedet for en fargerik, gøyal en. Hun skøyer om sin androgyne fremtoning, om kabinpersonell som stammer beskjemmet etter å ha kalt henne «sir», og forteller fnisende om fyren som truet med å banke henne opp fordi han trodde hun var «en homse som la an på dama hans» (!), men trakk seg da han skjønte at hun var en dame.

Publikum ler også. Men snart skjer endringen. Den merkes rent fysisk på Gadsby. Hun slipper det selvironiske fliret, senker armene og blir roligere i stemmen, og sier at hun har tenkt å slutte med komedie av det slaget publikum nettopp har fått høre. Hun har bygget en karriere på å fornedre seg selv, og hun ønsker ikke å gjøre det lenger. For tingen er, sier hun: Når du fra før av er en som eksisterer helt i utkanten av samfunnets aksept, når du er badet i brennende selvhat og skam fra du var barn, når du, som Gadsby, er blitt gruppevoldtatt og grisebanket for å se ut og være som du er, så er ikke selvironien ydmykhet, den er ydmykelse. Å gjøre deg selv til en vits blir et knefall. Det er noe du må gjøre for å kunne tillates å snakke foran majoriteten. Og Gadsby har for mye å være sint for til å miste mer tid.

Publikum ler også. Men snart skjer endringen. Den merkes rent fysisk på Gadsby.

Utfordrer tilskuerposisjonen. Det virkelig interessante med Nanette starter når Gadsby begynner å dekonstruere hele stand-up-modellen. Hun plukker fra hverandre hvordan vitsefortellingen fungerer – hvordan komikerens oppgave er å bygge opp ubehag og spenning, for deretter å punktere ubehaget igjen med en punchline, så alle kan le og slappe av. Latter er samlende, men ikke nødvendigvis befriende. Latter kan også frita for ansvar, ufarliggjøre det som ikke skal ufarliggjøres. Latteren forener tilskuerne, men distanserer oss samtidig fra den som står på scenen og tøyser med hvor mislykket og verdiløs hun er. Det er jo greit så lenge hun ler av det selv.

Gjennom å gradvis gi sin egen fortelling mer og mer vekt, mer og mer alvor, tvinger Gadsby tilskuerne til stadig mindre distanse. Ordentlig vondt blir det når hun vender tilbake til historien om den unge mannen som truet med å slå henne ned, og forteller hvordan hun i tidligere show utelot den brutale slutten, fordi sannheten ville forstyrre kontrakten, opprettholde ubehaget i stedet for å for folk til å le. «Vil dere vite hva som virkelig skjedde? Han kom tilbake og sa «du er en damehomo, deg har jeg lov å banke opp. Og så banket han dritten ut av meg, og ingen stoppet ham. Og jeg anmeldte det ikke, og jeg dro ikke på sykehuset, som jeg burde ha gjort, for jeg trodde det var alt jeg var verdt. Fordi jeg er kvinne på en ukorrekt måte, og det er straffbart.» Og mens publikum er blitt veldig stille, ser hun utover salen og hever stemmen, med rasende tårer i øynene: «Og dette ubehaget, det er deres. Jeg hjelper dere ikke lenger.»

Å se Nanette blir en sjeldent virkningsfull øvelse i å gå fra betraktning til medopplevelse. Vi får ikke noen punchline som gjør ting morsomt og greit igjen. Vi må ta innover oss historien og vasse ut i dritten sammen med den som opplever den.

Kjøttvaser for kukblomstene. Det å se den andres perspektiv blir utgangspunktet for resten av Gadsbys monolog, når hun retter sinnet utover i stedet for mot seg selv. (Å ja da, vi har så vidt begynt.) Hun er uironisk rasende på det hun ser og erfarer av maktmisbruk og misogyni, både i hverdagsliv, politikk og kunst, og trekker linjene fra internalisert homofobi til Roman Polanskis, Harvey Weinsteins og Bill Clintons misbruk av posisjon og folk. Særlig tungt skyts retter hun mot dyrkingen av det mannlige kunstnergeniet. Det er en mytologisering som både glorifiserer psykisk sykdom og lidelse hos kunstneren selv (van Gogh) og tillater maktmennesker å tråkke ned menneskene rundt seg (Picasso). Gadsby har en grad i kunsthistorie, og påpeker hvordan kunsten, som stand-up-en, ikke nødvendigvis er opprørsk, den holder seg ofte tett opptil pengene og makten. Hun er på sitt svartest morsomste når hun beskriver vestlige, mannlige billedkunstneres fremstilling av kvinner som «kjøttvaser for kukblomstene deres». Picasso, påpeker hun, ga oss kanskje alle perspektivene på samme flate, men var null interessert i perspektivet til syttenåringen han lå med.

Håp. Man blir tidvis kortpustet sint og fortvilet av å se Nanette. Det er en times studie av virkningene av internalisert hat og menneskeforakt. Likevel knytter Gadsby an et håp mot slutten av monologen. Det ligger ikke i å bli rasende. Raseri er samlende, sier Gadsby, på samme måte som latteren er det, men ingen av delene er medisinen. Helbredelsen finnes i det å se hverandre i øyehøyde. Det er først ved å høre hverandres historier, men å også skjønne at vi er en del av hverandres historier, at vi kan gå videre.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.