Der vannet stiger

Apokalypsen er vakker, skrev noen i sosiale medier under hetebølgen i sommer, som kommentar til et flyfoto av en skogbrann. Fotografiet minnet om et abstrakt maleri, med mengder av små svarte røykskyer svevende over en rødglødende villmark. Kommentaren fanger dobbeltheten i opplevelsen av naturkatastrofer: De skremmer oss med sine fatale konsekvenser, men vekker også ærefrykt for sine voldsomme krefter.

Noe lignende kan spores i maleriene til Apichaya Wanthiang på Galleri LNM, inspirert av flom og oversvømmelser på ulike steder i verden. Ideen springer ut av hennes bakgrunn fra Isan, et jordbruksområde i Nordøst-Thailand hvor vannet ofte stiger. Dette skaper store problemer for bøndene, som i dårlige år må reise inn til byene og ta annet arbeid. Wanthiang er født i Thailand og delvis oppvokst der, men flyttet som niåring til Belgia med mor og stefar. Hun har kunstutdannelse fra Brussel og Bergen, og bor for tiden i Oslo.

Fuktighet. Wanthiang maler vann som om det flyter rundt på lerretet, og regnskog som om den damper av væte. Hun bruker tyntflytende og hurtigtørkende akrylmaling, og enkelte flater virker nærmest vasket ut, noe som paradoksalt nok kan gi et tørt og matt inntrykk. Andre steder trer raske og livlige penselstrøk tydelig frem, som når hun maler vegetasjon med palmer og regnskog, eller speilbildet av skoger og fjell i en rolig vannflate.