Annonse
11:56 - 22. august 2018

Den norske moteuka – rapport fra et topartisystem

Norsk mote fremstår som et topartisystem, skriver Ragnhild Brochmann.

Annonse

Visuell kultur

Ragnhild Brochmann er kunsthistoriker, og skriver om mote og visuell kultur i Morgenbladet.

La meg begynne med å beskrive to show holdt i høstens primære visningslokale for den norske moteuka, marmorhallen i det gamle Samtidskunstmuseet på Bankplass 4.

Visning nummer en. Fra første benkerad ser vi: silhuetter som utfordrer status quo, sko verdig en hissig italiensk motekritiker, modeller valgt nettopp fordi de ikke stemmer overens med den stereotype oppfatningen av vakker, kledelig, tvetydige ansiktsuttrykk og musikk samplet for å understreke nettopp dette forslaget til hvordan samtiden kan se ut. Applausen gjaller i veggene, toner ut og vi sitter igjen beriket. Oppløftet!

Noen timer tidligere: Ut på marmorgulvet skrider vakre jenter slik du finner dem på Solli Plass i Oslo en søndag ettermiddag på vei til å spise middag med svigerfamilien på Villa Paradiso. Unge, strålende, opplagte jenter med fine kjoler. Lydsporet toner inn med en miks av Timbuktus «Det löser sig» og avsluttes med en ren avspilling av Chris Isaacs «Wicked Game». Det er ikke ironi, men alvor. Da har vi ikke bare sett én fin kjole, men mange fine kjoler. Og vi har sett dem før. Applausen gjaller, toner ut og en lett hodepine stryker forbi tinningene. Var det også en visning, eller var det alle klærne i en motebutikk vist på like mange jenter?

Begge visningene – av kolleksjonene til henholdsvis Michael Olestad og Line of Oslo – er deler av det offisielle visningsprogrammet under forrige ukes Oslo Runway. Forskjellen mellom dem er slående og illustrativ – norsk mote fremstår stadig vekk som et topartisystem. Det første heter Kultur, det andre Næring. Tidligere ledet Næringen, merkene med flest veksthormoner (Moods of Norway) og best evne til å fenge medienes business- og underholdningsavdelinger. Nå er vinden i ferd med å snu. I tandem ned den internasjonale motescenen er moteuka i ferd med å vende blikket bort fra den ytre staffasjen og tilbake mot innholdet: goodiebagene er hjertelig fraværende, sitteplassene mindre hierarkisk utdelt og bloggerposeringene utenfor visingslokalene mindre frenetiske. Slik blir det mer ro på benkeradene, mindre narsissisme og mer konsentrasjon rundt det faktiske produktet.

Slik blir det mer ro på benkeradene, mindre narsissisme og mer konsentrasjon rundt det faktiske produktet.

På den ene siden har vi altså merker som Line of Oslo og Bytimo. Merker med stor evne til å fenge bredt, få trofaste følgere og store salgstall, og tilsvarende beskjeden evne, eller snarere vilje, til innovasjon. Huset til Bytimo står, som i foregående kolleksjoner, stadig midt ute på prærien, (det vil si, når de ikke er på ferieranchen i Mexico), og kjolene er flommende, blomstrende og delikate. Som alltid. Intet nytt fra vestfronten, altså, med en styling tatt fra en rød løper på en norsk filmpremiere for fem år siden.

Det er i og for seg ikke noe galt i det, og ære være kommersiell teft, men begge er eksempler på mote i betydning «allerede i tiden» – istedenfor nytt og grensesprengende.

Mellom disse merkene, som fortjener all mulig ros for å ha holdt koken lenge, har vi de relative nykommerne Iben og FWSS (Fall Winter Spring Summer). Begge med uttrykk trygt unnfanget i det attraktive trendlandskapet vi allerede befinner oss i: det kjønnsnøytrale, det street-orienterte, det avslappede og bærbare. Begge med ambisjon om å hekte unge, trendbevisste forbrukere på norske kvalitetsprodukter før de løper av gårde til kjedene Weekday eller Ganni. En ytterst hederlig ambisjon når designet er formsikkert. Og ikke minst tiltrengt i et moteland som Norge, hvor midtrabatten lenge manglet mellom ateliersøm og kjedebutikker. Men design i betydningen Dior er det ikke. Det er Nå! Og ikke lenger.

Dette er altså merker inn under folden til Næringspartiet. Svært vesentlige for å etablere et godt økonomisk grunnlag, gode støtteordninger for nye merker, synlighet og bevissthet blant norske forbrukere. Og utilstrekkelig dersom Norge skal markere seg som en nasjon med mote som kulturprodukt.

Men så kom væromslaget. Omtrent parallelt med at den gamle moteuka gjenoppsto som Oslo Runway, våren 2015, har vi fått en ny bevegelse som går til valg med kultur som fanesak. Under denne fanen finner vi i første rekke nevnte Michael Olestad og den første vinneren av Bik Bok Runway Award, Anne Karine Thorbjørnsen. En pris som gir nye talenter en pengepremie på 100 000 kroner og tilbud om oppfølging fra Bik Bok-systemet frem til neste visning, (markedsplan, produksjon og så videre), samt full dekning av kostnadene ved neste moteshow.

Bik Bok-prisen er relevant for å forstå endringen. For det første må vi stoppe opp å påpeke hvor positivt, og for mange sikkert kontraintuitivt, det er at en norsk kjedegigant som Bik Bok eier talentprisen sammen med Oslo Runway. Ikke minst siden prisen ikke handler om å finne nye hester til egen stall, men bidra til at unge lovende designere kan stake ut den den karrieren de selv ønsker.

Både Thorbjørnsen og Olestad, begge med merke i eget navn, var godt etablerte i betydningen helstøpte designere da de vant. Begge utpreget ikke-kommersielt orienterte designere med svært gjenkjennelige silhuetter og evnen til å være tidsånden lenge før resten av trendkorpset følger etter. Det samme gjelder årets prisvinner, kunst-møter-street-merket Haik/w. Det imidlertid ingen av dem hadde, var et støtteapparat tilpasset aktører med nitid egenproduksjon, kunstlogikk og dermed manglende interesse for bratt vekst og kjappest mulig internasjonal eksport.

Ved å tone ned kost-nytte-perspektivet og heve fokuset på innhold først har talentprisen dermed skapt en slags minimoteuke i moteuka. Den egentlige moteuka. De siste årene har det vært under visningen av de fem vinnerkandidatene at det mest progressive skjer. Det er her det neste og det nye vises, det er her de distinkte stemmene har spillerom og det er her catwalken er mest tettpakket med modeller, kroppsfasonger og stylinger som kommer med andre forslag enn de normerte. Og det er her stemningen er mest forventningsfull, mest deltagende, og forhåpentligvis, også mest kritisk. Sagt på en annen måte, det er her mest står på spill – eller er mest i spill. Et krav til all kultur dersom den skal oppleves som relevant og samfunnskommenterende.

Vi trenger opplagt et ekteskap mellom kultur og næringsliv for at norsk mote skal bli kredibel, gjenkjennelig og salgbar. Den gode nyheten nå er at det begynner å bli vanskeligere å fortsette uten gallionsfigurdesignere som gjør oss attraktive også som kulturprodusenter. Når Vogue rapporterer fra moteuka, er det Michael Olestad, Anne Karine Thorbjørnsen og noe få i samme sjanger som omtales med laud. Det samme gjelder norsk presse, de få gangene de tar pennen fatt og gjør et portrettintervju med en designer. Som Moods of Norway viste med tindrende klarhet, er det de som har historier å fortelle, som vil nå ut og treffe publikum. Nå er tiden moden for mer komplekse fortellinger – og ikke minst, mer komplekse uttrykk. La oss håpe næringslivet ser den sammenhengen, slik at vi får mer enn en lang forlovelse.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.