Et jordskjelv i sjelen

En knitrende elektrisk fargestrøm står ut av maleriene til Sigrid Hjertén (1885–1948), som i Sverige gjerne omtales som yndlingseleven til Matisse. Samtidig klinger navnet hennes med en skjebnetung tone, for hun endte sitt liv på det beryktede sykehuset Beckomberga, og ble gjenstand for psykiatriens mest grusomme feilbehandlings­metode, lobotomien.

Mellom den grimme slutten og den glade studietiden i Paris lå et virksomt liv med arbeid og reiser, samt ekteskapet med malerkollegaen Isaac Grünewald, som både inspirerte og sviktet henne. Nå er hun gjenstand for en omfattende retrospektiv utstilling på Waldemarsudde i Stockholm, med utgangspunkt i Görel Cavalli-Björkmans biografi, Kvinna i avantgardet.

Koloritt. På utstillingen deles kunstnerskapet i tre faser, knyttet til hvert sitt tiår. 1910-tallet er preget av klare farger og fri flatekomposisjon, inspirert av franske malere som Matisse og Cezanne. Det er lett å bli fascinert av Hjerténs sterke og selvstendige koloritt, der varme farger ofte legges mot kjøligere, for å skape en følelsesmessig balanse. Ofte lar hun linjene snirkle seg dekorativt i en livlig og S-formet komposisjon, som i selvportrettet fra 1914, der hun også finner plass til sønnen Iván og lekehesten hans.