Annonse
10:53 - 24. juni 2018

Kan du virkelig se alt det i mitt ansikt?

Det beste med Ingmar Bergman er Liv Ullmann, skriver Anne Gjelsvik.

Anne Gjelsvik har store vansker med å velge den beste Bergman-filmen, men Liv Ullmann er med i de fleste filmene på den listen. Her fra «Hviskninger og rop» (1972). Foto: Bo-Erik Gyberg © AB Svensk Filmindustri
Annonse

Glimt av Bergman

Dette er femte bidrag i en serie om Ingmar Bergman.

Forfattere, filmvitere og kritikere skriver om minneverdige øyeblikk fra Bergmans verk.

Anne Gjelsvik er professor i filmvitenskap ved NTNU. Hennes seneste bok er Women of Ice and Fire (sammen med Rikke Schubart, 2016).

Nye glimt kan leses på morgenbladet.no i ukene fremover.

Jeg har ofte møtt forestillingen om at Liv Ullmann er en stor skuespiller fordi Ingmar Bergman gjorde henne stor. Mer og mer har jeg begynt å tenke at det er omvendt: Ullmann gjorde Bergman bedre. Eller mer presist: Det beste med Bergman er Ullmann.

Jeg har store vansker med å velge den beste Bergman-filmen, men Liv Ullmann er med i de fleste filmene på den listen, og i begge de to jeg setter aller øverst: Persona (1966) og Scener fra et ekteskap (1972). Mens Persona står ut fordi den er radikal, mystisk og filmisk, er Scener fra et ekteskap realistisk, hverdagslig og fjernsynsaktig. Mens Elisabeth i Persona er stum, er Marianne i Scener fra et ekteskap kontinuerlig pratende. Men Livs ansikt er like talende i begge.

Jeg har store vansker med å velge den beste Bergman-filmen, men Ullmann er med i de fleste på listen.

Jeg har brukt mye tid på å tenke på filmmediets viktigste egenskaper. Mange filmteoretikere har pekt på nærbildet, eller nærmere bestemt nærbildet av ansiktet, i forsøk på å fange filmens essens.

Filmregissøren og teoretikeren Jean Epstein beskriver det kanskje aller vakrest: 

«I will never find a way to say how I love American close-ups. Point blank. A head suddenly appears on screen and drama, now face to face, seems to address me personally and swells with an extraordinary intensity. I am hypnotized.» 

I et intervju med Robert Ebert skal Ingmar Bergman selv ha sagt at: «The human face is the great subject of the cinema. Everything is there.»

Den største kunstopplevelsen jeg har hatt i år er kinovisningen av den 300 minutter lange fjernsynsversjonen av Scener fra et ekteskap under Kosmorama filmfestival i Trondheim, inkludert en bevegende innledning av en høyst levende Liv Ullmann. Her røpet hun at serien/filmen også var hennes egen Bergman-favoritt. Scener fra et ekteskap går utenpå alt som lages av fjernsyn i dag (som vi liker å tenke på som fjernsynsseriens gullalder). Bergmans manus avslører det borgerlige ekteskapet på sitt mest borende vis. Sven Nykvists foto utnytter nærbildet og hverdagsrommenes ramme for å skape intimitet og nærhet. Alle de andre skuespillerne er gode, ikke minst Erland Josephson. Men Liv Ullmann ikke bare er Marianne, hun er Marianne gjennom ulike stadier og hun fanger alle følelsene i et forholds vei mot slutten og forbi. 

Scener fra et ekteskap går utenpå alt som lages av fjernsyn i dag.

Samspillet med Josephson, en av de viktigste samarbeidspartnerne i hennes karriere, er selvsagt mest bevegende. Men hun kan spille alene mot et telefonrør slik at du er helt sikker på at det er et levende menneske på den andre siden som har sviktet henne dypt. Hennes ansikt åpnes og lukkes, puster og vibrerer. Jeg er hypnotisert. Hun henvender seg til meg personlig, men som tilskuer kastes jeg mellom innlevelse og sympati med Marianne og begeistring og beundring for Liv.

I Hviskninger og rop (1972) møtes de tidligere elskerne David (Josephson) og Marie (Ullmann) igjen etter flere år. David ber Marie se seg selv i speilet, samtidig som han beskriver det de ser: Hun er vakrere enn før, men også forandret på andre måter. Se, sier han, se hvordan du har forandret deg! Og alle de intime detaljene han beskriver uttrykker hun foran oss, der og da. 

Hun er den yngre kvinnen med det åpne blikket, og den erfarne med et kalkulert skråblikk, den eldre kvinnen med en skuffet mine og den unge med en myk munn. I én og samme tagning, i et og samme bilde, er hun den kvinnen hun var, den hun er og den han gjør henne til. Kan du virkelig se alt det i ansiktet mitt? spør hun.

Ja, alt det kan vi se i Liv Ullmanns ansikt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.