Kultur

Det är Gud som står bakom dörren

I Fanny och Alexander står ikke det guddommelige på trygg avstand, skriver Roskva Koritzinsky.

---

Glimt av Bergman

Dette er tredje bidrag i en serie om Ingmar Bergman.

Forfattere, filmvitere og kritikere skriver om minneverdige øyeblikk fra Bergmans verk.

Roskva Koritzinsky er forfatter, hennes seneste roman er Jeg har ennå ikke sett verden (Aschehoug 2017) som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Nye glimt kan leses på morgenbladet.no i ukene fremover.

---

Det er noen helt bestemte bøker og filmer jeg vender tilbake til når jeg mister lysten til å skrive. Disse verkene er ulike i form og tematikk, men felles for dem er at de rommer ett eller flere brudd.

Det kan være et bilde, et tablå, en hendelse som tilsynelatende er løsrevet fra sammenhengen. Det kan være et plutselig skifte i stil eller tone, en skjevhet i språket. Det kan være et menneske som forsvinner uten forklaring. Og i møte med dette uventede – eller uforklarlige – blir jeg revet ut av avmåltheten og likegyldigheten. Nysgjerrigheten vekkes. Tilværelsen åpner seg. Jeg får lyst til å skrive igjen.

I et av sine brev skrev Karen Blixen: «… det, jeg søger i Digtning, er en Belysning af det, som Goldschmidt kalder: Livets Magi,- (…) virkelig Kunst er altid noget Hexerei.» Jeg tror det er nettopp dette hekseriet jeg trekkes mot og leter etter. Ikke først og fremst det realistiske, men det mulige. Det er sant at vi befinner oss i en trang, underjordisk gang. Det er også sant at det er mulig å kakke spaden mot taket, skape en åpning mot himmelen.

En av filmene jeg stadig vender tilbake til, er Ingmar Bergmans 312 minutter lange Fanny och Alexander. Filmen, som hadde premiere i 1982 og innbrakte flerfoldige Oscar-statuetter og Guldbagger, er i stor grad basert på Bergmans egen barndom. Etter farens død må Fanny og Alexander forlate det fargerike familiegodset til fordel for den golde presteboligen der deres nye stefar – en tyrann med sideskill og hvit krage – styrer barna og deres mor med hard hånd. Heldigvis har familien trofaste venner som kommer dem til unnsetning. Den viktigste av dem er jødiske Isak Jakobi.

I Jakobis antikvitetsforretning bor marionettemakeren Aron og broren Ismael som er låst inne i kjelleren for ikke å gjøre skade: «Det är synd om Ismael, han står inte ut med människorna.» Her ligger en 4000 år gammel mumie og puster – og hit fraktes Fanny og Alexander etter at Jakobi ved tankens kraft, eller Guds hjelp, har reddet dem fra biskopens fangenskap. Idet barna skal legge seg, ber Alexander Jakobi om å lese for dem. Jakobi tar opp en bok. Den består av «fortellinger, tanker, visdomsord og bønner» og er skrevet på hebraisk. Det blir kanskje litt hakkete, sier han, i og med at jeg må oversette. Etter å ha lest noen linjer, ser imidlertid Jakobi opp fra boken. Han fester blikket på et punkt i luften fremfor seg og fortellingen strømmer ut av ham; han er overhodet ikke avhengig av teksten.

Skillelinjene finnes bare all den tid vi tror at de finnes. Gud står like bak døren. Himmelen er bare et spadetak unna.

I en film full av mystikk, fremstår dette som det mest magiske: At Jakobi kan fortelle denne historien, at han kjenner den og er forbundet til den, uten å måtte lese fra boken.

«Kanske är vi samma person, kanske har vi inga gränser, kanske flyter vi in i varandra, strömmar genom varandra, obegränsat och storartat?»

Dette sier Ismael til Alexander like før han vandrer inn i guttens tanker og setter fyr på prestegården. Og nettopp dette grenseløse – forbindelsene som går på tvers av tid, rom og kropper – utgjør kanskje filmens hjerte. I biskopens hjem er Gud rensket ut, han er plassert på en trone i himmelen, dømmende og tilgivende om hverandre. Hos Jakobi, derimot, er det guddommelige overalt: I ham selv og nevøene, men også i selv den minste gjenstand. Alt er av samme materiale. Nettopp derfor kan Jakobi gjenfortelle en historie han ennå ikke har lest.

I Fanny och Alexander er det ubegrensede og storartede både truende og frigjørende. Det guddommelige befinner seg ikke på trygg avstand, det er her, i oss, rundt oss, mellom oss. Skillelinjene finnes bare all den tid vi tror at de finnes. Gud står like bak døren. Himmelen er bare et spadetak unna.

Mer fra Kultur