Annonse
00:00 - 25. mai 2018

La oss lære av det mislykkede Arkitekturmuseet, skriver Gaute Brochmann.

Er en billedskjønn fasade viktigere enn et åpent, samlende bygg, spør Gaute Brochmann.

1997: Sverre Fehns fasadeoppriss av Arkitekturmuseet – «et mislykket stykke arkitektur».  Foto: Therese Husby / Nasjonalmuseet
Annonse

Arkitekturmuseet ti år. Dansens Hus ti år. Den norske Operaen ti år. Arkitekturjubileer er bare interessante om man benytter anledningen til å lære av historien. Og det eneste det er interessant å lære noe om, er effekten husene har hatt.

Det er litt trist å skrive dette med tanke på hvor hardt arkitektene kjempet for å få det til, men altså: Etter ti år i drift vil jeg karakterisere Arkitekturmuseet, eller Nasjonalmuseet Arkitektur som det vel heter, som et mislykket museum og et mislykket stykke arkitektur.

For dem av dere som ikke vet det, ligger museet ved siden av Bankplassen i Kvadraturen i Oslo. Lokalene er nettopp en gammel bank, tegnet av ham som gjerne kalles Norges første arkitekt, Christian H. Grosch i 1826, mens oppgaven om påbygg og ombygg til museum ble gitt Sverre Fehn kort tid etter at han fikk Pritzker-prisen, arkitektenes nobelpris, i 1997.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Hun setter seg på beaten, og eier den.»
Man fryser på ryggen av Ratkjes metalliske lydeffekter.