Annonse
00:00 - 25. mai 2018

La oss lære av det mislykkede Arkitekturmuseet, skriver Gaute Brochmann.

Er en billedskjønn fasade viktigere enn et åpent, samlende bygg, spør Gaute Brochmann.

1997: Sverre Fehns fasadeoppriss av Arkitekturmuseet – «et mislykket stykke arkitektur».  Foto: Therese Husby / Nasjonalmuseet
Annonse

Arkitekturmuseet ti år. Dansens Hus ti år. Den norske Operaen ti år. Arkitekturjubileer er bare interessante om man benytter anledningen til å lære av historien. Og det eneste det er interessant å lære noe om, er effekten husene har hatt.

Det er litt trist å skrive dette med tanke på hvor hardt arkitektene kjempet for å få det til, men altså: Etter ti år i drift vil jeg karakterisere Arkitekturmuseet, eller Nasjonalmuseet Arkitektur som det vel heter, som et mislykket museum og et mislykket stykke arkitektur.

For dem av dere som ikke vet det, ligger museet ved siden av Bankplassen i Kvadraturen i Oslo. Lokalene er nettopp en gammel bank, tegnet av ham som gjerne kalles Norges første arkitekt, Christian H. Grosch i 1826, mens oppgaven om påbygg og ombygg til museum ble gitt Sverre Fehn kort tid etter at han fikk Pritzker-prisen, arkitektenes nobelpris, i 1997.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur

Disse intellektuelle tradisjonene er fullstendig ignorert innenfor akademia