Hva skal til for å kansellere USAs mest populære tv-program, spør Aksel Kielland.

Da tv-serien Roseanne hadde premiere i 1988, brakte den med seg et nivå av realisme som var sjelden kost i amerikanske situasjonskomedier. Sagaen om arbeiderklassefamilien Conner ble riktignok jevnlig avbrutt av publikumslatter, men i et tv-landskap som under Ronald Reagans presidentskap hadde dreiet i retning av et polert og virkelighetsfjernt glansbilde av USA, skapte serien oppsikt med sitt fokus på vanlige amerikanere med uglamorøse jobber og gjenkjennelige økonomiske bekymringer.

I Roseanne Barr og John Goodman hadde serien to hovedrolleinnehavere som sto i markant kontrast til Reagan-æraens skjønnhetsidealer, og Conner-familiens rotete, oppussingsklare hus forsterket følelsen av at serien befattet seg med ekte mennesker. Roseanne var en umiddelbar suksess, og i sin andre sesong var serien det mest sette programmet på amerikansk fjernsyn. De høye seertallene holdt seg stabile gjennom de første seks sesongene, men i 1995 begynte serien å miste seere. Og da siste episode ble sendt i 1997, ble det oppfattet som et naturlig punktum for en serie som ikke lenger fremsto som like original eller relevant.

I det 21. århundre finnes det imidlertid ikke noe slikt som et avsluttet verk. Og i likhet med gamle publikumsmagneter som Full House (på norsk Under samme tak), X-Files og Twin Peaks ble serien i fjor vekket til live for en ny sesong. I motsetning til de nevnte seriene ble Roseanne nok en gang en massiv seersuksess, og for første gang på 24 år hadde kanalen ABC det mest populære programmet på amerikansk tv.