Annonse
00:00 - 25. mai 2018

Filmgeniets epilog

Ingmar Bergman var en stor myteskaper. Ikke minst når det kom til sitt eget liv.

Ingmar Bergman: «Passet som hånd i hanske til forestillingen om det individuelle geniet». Foto: Mary Evans Picture / NTB scanpix
Annonse

Ingmar Bergman

Legendarisk svensk filmskaper, født 14. juli 1918 i Uppsala. 

Jobbet først som teaterinstruktør, før han på slutten av 1940-tallet gikk over til filmen.

Fikk sitt internasjonale gjennombrudd med komedien Sommernattens leende i 1955. 

Regisserte siden filmer som regnes som noen av de fremste i filmhistorien, blant annet Det syvende segl (1957), Jordbærstedet (1957) og Persona (1966). 

Hans siste spillefilm, Fanny og Alexander (1982), vant fem Oscar-priser. 

Etter Fanny og Alexander skrev han manus, satte opp flere store teaterproduksjoner og skrev to selvbiografier, Laterna Magica (1987) og Bilder (1990).

Var gift fem ganger og fikk ni barn. 

Døde 30. juli 2007 på hjemstedet Fårö. 

Bergmans 100-årsjubileum feires dette året med filmvisninger og samtaler over hele verden.

Hør mer om Bergmann på Morgenbladets podkast

– Ingmar Bergman finleste alt som ble skrevet om ham. Han var til enhver tid fullt klar over hva som ble skrevet, sier Maaret Koskinen, filmprofessor ved Stockholm universitet.

Da hun på begynnelsen av 1990-tallet skrev doktorgraden sin om Bergmans filmestetikk, fikk Koskinen – som så mange andre som engasjerte seg i mannen og filmene – et anrop fra regissøren, som lurte på hva hun skrev. Telefonsamtalen varte i to timer.

– Han sa «du er helt feil person, jeg burde hate deg». Jeg oppfattet ham som oppriktig interessert i hvorfor jeg mente det jeg gjorde, sier hun.

I 2002, fem år før Bergman døde, ble hun den første forskeren med fri tilgang til hans private arkiv.

I år er det 100 år siden Ernst Ingmar Bergman ble født i Uppsala, Sverige. Skulle han vært like oppdatert på hva det sies om ham i dag, ville han hatt vansker med å lykkes: på hvert kontinent blir det mulig å få med seg et stort antall filmvisninger, teateroppsetninger og samtaler i det Ingmar Bergman-stiftelsen kaller «verdens største jubileum for en individuell filmskaper». 

Pappas elskling. Alle som har sett hans Fanny og Alexander fra 1982, har en vag idé om Bergmans barndom og oppvekst. Faren var en følelseskald prest. Barna ble ofte utsatt for fysiske avstraffelser. «Avstraffelser var noe selvsagt, som det aldri ble satt spørsmålstegn ved», skriver Bergman i selvbiografien sin Laterna Magica fra 1987. I et intervju med Jörn Donner ti år senere forteller han at «Jeg ble oppdratt på nøyaktig samme måte som broren min, men jeg klarte meg bedre enn det han gjorde. Han reagerte med aggressivitet og forsøk på å forsvare seg. Jeg gjorde det samme med løgn og forstillelse».

Hvor Bergmans barndom slutter og Alexanders begynner, er i Fanny og Alexander umulig å få øye på. Broren Dag forteller derimot en annen historie.

«Ingmar var uten tvil vår pappas elsklingsbarn», sa Dag Bergman i et tv-intervju på 1980-tallet. «Pappa passet alltid på å klype til meg så fort han fikk øye på meg. Ingmar klarte seg fint. Han skjønte kjapt at hvis han stilte kloke spørsmål om Jesus og himmelen, fikk han ofte kaker og varm sjokolade».

Bergman og skuespiller Victor Sjöström under innspillingen av Jordbærstedet, 1957. Foto: Thure Hellström / Sydsvanskan / NTB scanpix

Da intervjuet skulle vises, protesterte den yngre, verdenskjente broren, og fikk viljen sin: intervjuet ble lagt bort. Lenge lå det helt glemt, inntil regissør Jane Magnusson hentet det frem i arbeidet med dokumentaren sin Bergman – Ett år, ett liv, som denne måneden hadde premiere under filmfestivalen i Cannes.

1957. I dokumentaren tar Magnusson utgangspunkt i året 1957, og viser hvordan Bergman gikk fra å være en lovende regissør med magesår til å bli en myteomspunnet, hyllet filmskaper. Fortellerstemmen minner publikum om at myten som omslutter Bergman, er et resultat av at «han skrev flere bøker om seg selv, fylt med selvmotsigende informasjon. Når Bergman skriver om seg selv, er det ingen som vet hva som er sant og hva som er løgn».

– Jeg hadde allerede laget dokumentarserien Bergmans video, som handlet om filmskaperen Bergman, sier Magnusson.

I Bergmans video inviteres kjente regissører inn i Bergmans private filmkolleksjon på hjemstedet Fårö for å snakke om film og deres eget forhold til Bergman.

– Da muligheten kom til å lage en ny dokumentar i forbindelse med jubileet, ville jeg se nærmere på mannen bak, sier Magnusson.

Dokumentaren Ett år, ett liv argumenterer for at 1957 – hans mest produktive år – var året det gikk opp for Bergman at skulle filmene hans bli store suksesser, måtte de handle om ham selv. To av hans mest kjente filmer, Det syvende segl og Jordbærstedet, ble lansert dette året. Med Det syvende segl fikk han for første gang kunstnerisk frihet til å gjøre akkurat det han ville, en frihet som bare ble større med årene.

Bergman og Liv Ullmann hadde et livslangt forhold. Sammen fikk de datteren Linn, og Ullmann hadde senere regi på Bergman sitt manus Troløs. Foto: Keystone/Hulton Archive/Getty Images

Kunstnergeniet. – Bergman var tidlig ute med sexscener i filmene sine. I begynnelsen var det nok det som dro publikum snarere enn funderingene rundt religion, sier Jan-Olov Andersson, filmkritiker i svenske Aftonbladet.

Sommeren med Monika fra 1953 lokket blant annet med nakne, unge kropper i et idyllisk nordisk naturlandskap.

– På 40- og 50-tallet arbeidet Bergman ganske smart. Floppet en film, laget han bare en komedie og fikk så nye sjanser og penger til å gjøre sine egne ting. Ingen kan jobbe på denne måten i dagens filmbransje, sier Andersson.

Bergman, som ifølge selvbiografien var «opphisset overbevist om at [han] raskt skulle manifestere [seg] som verdens beste filmregissør» på denne tiden, kom på det internasjonale filmmarkedet parallelt med at auteur-begrepet – filmkunstneren som både skriver manus og står for regien – dukket opp i det franske filmbladet Cahiers du Cinéma.

Mer enn én Bergman

Ingmar Bergman er mer enn relasjonsdramaer i svarthvitt. Her er et par anbefalte godbiter fra hans mangslungne katalog:

Lystige Bergman: Sommernattens leende (1955)

En komedie om den vanskelige kjærligheten, satt til begynnelsen av 1900-tallet. Tematikken, som også dukker opp i hans senere filmer, får her en lett og elegant behandling – få filmskapere gjør sommeren like forlokkende og skjebnesvanger som Bergman.


Engelskspråklige Bergman: The Touch (1971)

«En film om voksne for voksne», skrev The Guardian da Bergmans første film på engelsk, The Touch, i år ble satt opp på britiske kinoer. Kjærligheten er fremdeles vanskelig, men komedien er fraværende: en amerikaner (Elliott Gould) innleder et forhold med den gifte svenske kvinnen Karin (Bibi Andersson).
 

Klassisk Bergman: Høstsonaten (1978)

Ingrid Bergman spiller en verdensberømt pianist, Liv Ullmann hennes datter. Bergman, som selv sa han forsømte barna sine, iscenesetter en intens konfrontasjon mellom mor og datter, om kunstneren som dro ut for å realisere seg selv og menneskelivene hun etterlot.


Utypisk Bergman: Fårödokument (1969) og (1979)

Dokumentar om hverdagen til beboerne på øyen Fårö, hvor Bergman nylig hadde bygd huset sitt. Skildringen av samspillet mellom et landskap og menneskene som bor der gjør Fårödokument til en spesiell Bergman-opplevelse.

Filmprofessor Maaret Koskinen mener det er særdeles relevant for å forstå posisjonen han fikk:

– Han passet som hånd i hanske til forestillingen om det individuelle geniet, der personens biografi leses inn i verket.

Linda Haverty Rugg, professor i skandinaviske studier ved University of California, Berkeley, mener ideen om en allvitende auteur var nødvendig for å gi filmen status som kunst. I tidsskriftet Biography skriver hun: «Dermed ble det mulig for konseptet om kunstneren som romantisk geni å emigrere til nye teknologiske medier». Bergman ble en del av en liten gruppe europeiske auteurer som også inkluderte Federico Fellini, François Truffaut og Jean-Luc Godard. Alle skapte filmfortellinger som ble presentert som selvbiografiske visjoner.

– At Bergman ble omtalt som et geni, gjorde nok at han kunne komme unna med det meste, sier Jan-Olov Andersson.

De mange, mystiske kvinnene. I 1957 har Bergman seks barn med tre forskjellige kvinner. Under filmingen av Jordbærstedet inviterer han sin første kone, Else Fischer, til filmsettet. Hans første datter, Lena, kommer også. Samtidig har han et forhold med skuespiller Bibi Andersson, som spiller i filmen.

I dokumentaren Ett år, ett liv finnes en scene der regissør Jane Magnusson rydder opp i rekkefølgen på kvinnene hans sammen med Liv Ullmann. Ullmann spilte i noen av Bergmans mest kjente filmer, var i en periode sammen med ham og fikk datteren Linn med ham.

Som Magnusson påpeker i dokumentaren: Bergman hadde nesten alltid forhold med kvinner som på en eller annen måte jobbet under ham. De to første konene hans, Else Fischer og Ellen Strömholm, jobbet begge som koreografer. I 1957 er han gift med kone nummer tre, journalisten Gunn Grut, samtidig som han innleder forhold til kvinnene som kommer til å bli kone fire og fem, Käbi Laretei og Ingrid von Rosen. Alt i alt var han gift fem ganger og hadde ni barn.

– I Sverige har man gjerne referert til «Bergman og kvinnene hans» som en vits alle er innforstått med, sier Magnusson.

Magnusson har benyttet seg av flere intervjuer der Bergman snakker om sitt forhold til kvinner. Også her går Bergman tilbake til barndommen og påpeker at den viktorianske oppdragelsen han ble utsatt for, førte til at «Kvinner ble noe utrolig mystisk, risikabelt, noe man måtte studere, og ble betraktet med kolossal fascinasjon og kolossal forskrekkelse».

– En person som privat er en drittstøvel, kan lage stor kunst – vil denne kunnskapen forstyrre forståelsen av kunsten? Dette er et komplisert spørsmål som er blitt diskutert i over 200 år, så jeg skal ikke prøve meg på et svar, sier Koskinen.

Men det spesielle med Bergman er nettopp den aktive sammenblandingen av person og verk, på et nivå hvor han på slutten av livet sitt kunne si at «når jeg skal datere noe, så daterer jeg det etter filmer og oppsetninger. Jeg husker ikke mye av privatlivet mitt, jeg husker ikke når barna mine ble født».

Ytterst profesjonell. Katinka Faragó var 17 år og hadde akkurat sluttet på skolen da hun fikk beskjed om at hennes neste jobb i filmbransjen ville være for Ingmar Bergman.

– «Hvorfor det?», spurte jeg. På denne tiden hadde Bergman et veldig dårlig rykte. «Fordi ingen andre vil jobbe med ham», var svaret, sier Faragó.

– Hva tenkte du da?

– Jeg ble urolig, og ganske redd. Mange syntes det var kjempemorsomt at en ung pike skulle utsettes for Ingmar Bergman.

Faragó, som i dag omtales som Bergmans høyre hånd, ble med årene produksjonssjef i Bergmans eget selskap, Cinematograph. Samarbeidet varte i 30 år.

– I begynnelsen kranglet han en del med meg. Etter en stund gikk det opp for meg at han måtte ha noen å ta frustrasjonene sine ut over, og det kunne ikke være skuespillerne. De kunne begynne å gråte, og da måtte sminken gjøres på nytt. Men de siste årene ble vi veldig gode venner, forteller hun.

Du arbeidet blant annet for ham da han var involvert med mange av sine kvinnelige skuespillere. Ble det noen gang et problem?

– Nei, privatliv var privatliv. Han var ytterst profesjonell. En gang jeg var litt trist for noe som hadde hendt, ba han meg om å slutte å ta med privatlivet på jobb.

Metoo. Feiringen av Bergman startet i januar. Samtidig var den amerikanske filmindustrien langt fra ferdig med etterspillet av avsløringene om Hollywood-produsent Harvey Weinsteins systematiske trakassering av kvinner. Metoo-bevegelsen som fulgte, tok særlig den ujevne maktbalansen mellom etablert, mannlig regissør og ung kvinnelig skuespiller i øyesyn. Menn som tidligere hadde virket immune mot ryktene om grenseoverskridende oppførsel, slet nå med å få beskyttelse av statusen som nyskapende genier.

Bergman – Ett år, ett liv

Ny dokumentar som skildrer Ingmar Bergman gjennom året 1957, året han var på sitt mest produktive. 

Går i dybden på Bergmans mange forhold til sine kvinnelige skuespillere og makten han etter hvert opparbeidet seg i svensk kulturliv.

Hadde premiere under filmfestivalen i Cannes denne måneden.

Regissert av Jane Magnusson, som tidligere har laget dokumentarserien Bergmans video (2013).

Faragó mener det er helt feil å knytte Bergman til metoo.

– Da metoo kom i høst, ble jeg redd for at noen skulle finne på å anklage ham for seksuell trakassering, skape en slags fortelling om «Bergman og kvinnene hans». Jeg har snakket med skuespillerne Harriet Andersson, Gunnel Lindblom og Liv Ullmann, som alle sier at det aldri forekom den type oppførsel fra ham. Det var aldri noe snusk, som jeg har forstått Jane Magnusson antyder i dokumentaren sin.

Magnusson har ikke et problem med å antyde: I dokumentaren har hun med et klipp der Bergman sier følgende: «Jeg tenker iblant at en stor grunn til at jeg valgte meg teateret, var for at jeg skulle treffe kvinner på et veldig naturlig vis».

– Ingen av kvinnene har noensinne klaget eller snakket om dårlig behandling, men det betyr ikke nødvendigvis at alt var fint – selv om dette også er en mulighet. Kanskje fantes det ikke rom for å gå imot Bergman og støttespillerne hans, sier Magnusson.

– Det kan jo hende at en ung og vakker skuespiller syntes det var helt greit å dele seng med en mye eldre mann. Men hvordan de kvinnelige skuespillerne sto i en avhengighetsrelasjon til Bergman, er akkurat det metoo handler om, sier hun.

Ifølge filmkritiker Jan-Olov Andersson muliggjorde metoo en diskusjon om Bergman og hans forhold til kvinner, selv om «det var allment kjent» at han hadde disse forholdene.

Regissør Jane Magnusson påpeker at ingen av Bergmans kvinnelige skuespillere noensinne klaget over dårlig oppførsel. Det betyr ikke at alt var greit. Foto: Elin Sylwan 

– Bergman var som han var, og ingen har vel for så vidt sagt at han utnyttet stillingen sin for sex – sexen var frivillig. Så var det jo alt som kom senere: barn, utroskap – ganske snart forlot han både kvinnen og barnet. At han er blitt fremstilt som en mannsgris, har sjokkert hans kvinnelige skuespillere, som ikke synes han var en mannsgris, sier Andersson.

Et bevisst grep. Skal en i dag sette spørsmålstegn ved Bergmans arbeidsmetode, er det nesten obligatorisk å legge til at han i filmene sine skildret kvinner med uvanlig kompleksitet og dybde.

Magnusson er tydelig på dette:

– I filmlandskapet på denne tiden fantes det ikke hovedroller for kvinner – her var han en pioner. Derfor kan en se filmene hans med et feministisk perspektiv og være veldig fornøyd, sier hun.

Koskinen, som interesserer seg for hvordan Bergmans filmer ble mottatt nasjonalt og internasjonalt, forteller at det var franske kritikere som var først ute med å hylle hans friske representasjon av kjønnene.

– Bergman var ikke dum. En av årsakene til at han ble så stor som han ble, var at han rollebesatte kvinner. Ta en tung film som Tystnaden, som opprinnelig ble skrevet med to menn i tankene. Selvfølgelig ville det bli mye triveligere å ha to vakre kvinner til å spille hovedrollene, sier hun.

Kvinnene på lerretet bar ofte preg av kvinnene Bergman hadde vært sammen med – en amerikansk artikkel fra 1980-tallet kategoriserer filmene hans ut ifra hvem han hadde forhold til på tidspunktet de ble laget.

– På 1960-tallet er det kvinnene som bærer filmenes eksistensielle byrde. Igjen er det interessant å legge merke til at beskrivelsen av kvinnekarakterene hans som komplekse og psykologiske var noe som hovedsakelig ble frontet av mannlige kritikere. Allerede på 60-tallet fantes det kvinner som sa de ikke kjente seg igjen i portrettene, sier Koskinen.

Det er interessant å legge merke til at beskrivelsen av kvinnekarakterene hans som komplekse og psykologiske var noe som hovedsakelig ble frontet av mannlige kritikere.

Maaret Koskinen

En egen sjanger. Fanny og Alexander ble Bergmans siste store kinofilm. Nå var det tid for epilogen, et uttrykk Bergman selv brukte om sine siste tiår. To selvbiografier, manusskriving og regi for tv og teater – et avhopp fra spillefilmen endret hverken på produktiviteten eller behovet for total kontroll.

Opp gjennom årene tok kontrollen ulike former: enten det handlet om den bestemte kjeksen og sjokoladen som alltid skulle ligge på regibordet, eller utbruddene som fulgte uønskede elementer under prøvene, visste medarbeiderne å tilpasse seg.

Epilogen krevde noe særskilt. Bergman-navnet skulle ikke ødelegges av middelmådighet. En film fra 1950, Sånt händer inte här, var han så flau over at han la ned forbud mot å vise filmen – et forbud som også gjelder i dag, ifølge dokumentaren til Magnusson.

Den eldre teaterregissøren Bergman hadde alltid et ord med i laget når viktige stillinger skulle fylles i det svenske filminstituttet og på Kungliga Dramatiska Teatern, hvor han holdt til i flere år. I 1995 satte han opp Misantropen av Molière, med den unge og lovende Thorsten Flinck i hovedrollen. Bergmans kone, Ingrid von Rosen, var på dette tidspunktet svært syk, og etter at hun døde og stykket åpnet, sluttet han å følge med på forestillingen, som etter planen skulle videre til New York.

Da han kommer innom på siste forestilling i Sverige, blir han så misfornøyd med det han ser at han avlyser stykkets internasjonale premiere og legger all skyld på Thorsten Flinck, som han mener har ødelagt stykket.

– Her fremstår Bergman som en psykopat. Han kunne være like ille med alle, uavhengig av kjønn. Men dette må forstås i et Bergman-perspektiv: Bergman var en sjanger i seg selv, og fikk gjøre hva faen han ville, sier Jan-Olov Andersson om episoden, som skildres i detalj i dokumentaren Ett år, ett liv.

Bergman var en sjanger i seg selv, og fikk gjøre hva faen han ville

Jan-Olov Andersson

Usunn hyllest. Thomas Sjöberg, som i 2013 ga ut Bergman-biografien Ingmar Bergman – En berättelse om kärlek, sex och svek i 2013, mener Ingmar Bergman er blitt en industri.

– Å være kritisk til mannen eller kunsten går knapt, sier han.

Det er ikke hvem som helst som får tilgang til Bergmans arkiv. Stiftelsen spesifiserer at samlingen stilles til disposisjon for «forskere og velrenommerte skribenter». Sjöberg, som har det han omtaler som en utleverende «skandale-biografi» om svenskekongen på cv-en, fikk avslag på søknaden.

– Bergman var en selvopptatt drittstøvel. Etter hans død fantes det håp om at mystikken rundt ham skulle lette, men det har ikke skjedd. Den har faktisk bare blitt sterkere, sier han.

På hvilken måte?

– Mange har gjort karriere på å kjenne til Bergman, og har stor interesse av å opprettholde myten han selv skapte. Alt som motsier eller problematiserer Bergman, sees på som en trussel. De kvinnelige skuespillerne hans skapte seg en verdenskarriere på å være tilgjengelige for ham, sier Sjöberg, og legger til at han synes det er noe usunt over denne typen global hyllest av en enkeltperson.

Et arbeid som gjenstår. Bergmans sammenblanding av privatliv og yrkesliv var aldri en hemmelighet. Men selv i dag, 100 år etter han ble født og 11 år etter han døde, er det Bergmans manus som tilrettelegger for hvilke fortellinger som får lov til å dominere – og hvilke som blir forkastet.

Da Maaret Koskinen utga boken I begynnelsen var ordet – Ingmar Bergman og hans tidlige forfatterskap i 2002, hadde Bergman lest gjennom på forhånd. Koskinen sier han sa opplevelsen gjorde ham «kaldsvett», men at hun ikke skulle endre på et eneste ord.

– Tro ikke på den som sier at Bergman er sånn eller slik. Bergman må man nesten snakke om i flertall. Selv om han er en av de mest utforskede regissørene, finnes det fremdeles så mange aspekter som ikke er ferdig tolket eller utforsket. Vi får jobbe på og sørge for å holde ham aktuell, sier Koskinen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.