Annonse
00:00 - 04. mai 2018

Den hysteriske redselen for spoilere er begynnelsen på en ny forståelse av internett, skriver Aksel Kielland

Den hysteriske redselen for spoilere er begynnelsen på en ny forståelse av internett, skriver Aksel Kielland.

Frykten for spoilers – om den ukrenkelige menneskelige retten til å gå lykkelig uvitende inn i en ny sesong av Westworld. Foto: HBO Nordic
Annonse

Cambridge Analytica-skandalen kom og gikk uten at verden ble noe særlig klokere. Få forsto nøyaktig hva det var selskapet gjorde og hvorfor det var så galt, og blant dem som gjorde det tok de fleste for gitt at innhenting og salg av systematiserte brukerdata allerede var rådende forretningspraksis hos Facebook og lignende aktører. Så ble selskapet lagt ned, og nyhetssyklusen rullet videre.

 Mer enn noe annet illustrerer saken hvor lite den jevne bruker vet om hvordan internett fungerer og hvilken rollen de selv spiller i en forretningsmodell hvor innhold og tjenester tilbys i bytte mot opplysninger om hvor de er, hva de gjør og hvem de kjenner. Viktigere enn uvitenheten er apatien og defaitismen: Den utbredte oppfatningen om at det er nytteløst å forsøke å holde multinasjonale selskaper og nasjonale etterretningstjenester i tømmene. Den gnagende følelsen av at vi dypest sett fortjener å bli utbyttet og avlyttet fordi vi har overgitt oss til et flettverk av teknologier som former seg etter våre egne ønsker, vaner og behov for komfort.

Så får det heller være at hvert museklikk genererer en strøm av data som brukes til å kartlegge og manipulere ens fremtidige valg og handlingsmønstre. Denne informasjonen er usynlig, og har i utgangspunktet ingen verdi for individet selv. Det å skulle regulere og sensurere dataflyten strider dessuten mot nettets opprinnelige prinsipper om demokrati, åpenhet og fri flyt av ideer. Noe av det mest tiltrekkende ved internett er tross alt nettopp forestillingen om at det er ute av kontroll.

Noe av det mest tiltrekkende ved internett er tross alt nettopp forestillingen om at det er ute av kontroll.

Men det finnes ett område hvor internett viser seg fra en annen side, hvor alle er enige om spillereglene, og hvor brukerne utviser en rørende omtanke for sine medmennesker, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og politisk ståsted. Vi snakker naturligvis om den hysteriske frykten for spoilers – om den ukrenkelige menneskelige retten til å gå lykkelig uvitende inn i en ny sesong av Westworld. For i en verden der drapstrusler, voldtektsfantasier og injurierende beskyldninger er rutine, vil selv ikke den mest rabiate nynazist eller mannsrettighetsforkjemper drømme om å frata sin verste fiende muligheten til selv å finne ut hva som skjer med den snakkende vaskebjørnen i Avengers: Infinity War. Et sted går tross alt grensen.

Praksisen med å holde plottdetaljene i mainstreamunderholdning strengt hemmelig er like bisarr som den er fascinerende. På den ene siden er det en dypt hedonistisk adferdskode som prioriterer enkle gleder fremfor opplyst diskusjon, og dermed et ektefødt produkt av et teknologiparadigme som trener sine brukere opp til å søke og forvente umiddelbar tilfredsstillelse. På den andre er det et genuint kollektivt prosjekt, som fordrer bred tillit blant fremmede og en betydelig grad av skjønn. Det er nemlig ikke slik at ingen plottdetaljer kan røpes, snarere er det noe som endrer seg med tid og kontekst, i henhold til en felles vilje.

Både spoilere og personlige data som brukes til å manipulere brukeren er eksempler på «negativ» informasjon som oppfattes å forringe livskvaliteten til dem som rammes av den. Forskjellen er bare at der det sistnevnte blir møtt med et avmektig skuldertrekk, er det å sensurere forhåndsopplysninger om Solo: Mer Star Wars noe som vekker sterke følelser og bredt engasjement.

Det er naturligvis mulig å se denne irrasjonelle motviljen mot å diskutere plottdetaljer i populære sjangerfilmer og -serier i offentlige fora som et tegn på forfall; at den digitale offentligheten er blitt kommersialisert og infantilisert til et punkt hvor eskapistisk mainstreamunderholdning er det eneste som kan samle et bredt fellesskap.

Men man kan også snu på det, og se dette idealistiske, tillitsbaserte arbeidet for å regulere informasjon som utgangspunktet for en ny sosial kontrakt på et massivt desillusjonert internett. Hvor banal og enerverende den enn måtte fremstå, bunner ideen om at man ikke skal spolere filmer og serier for hverandre på en oppfatning om at fellesskapet plikter å gjøre livet best mulig for folk. Det er en idé som fortjener å bli implementert i stor skala.

Aksel Kielland er kritiker og kommentator i Morgenbladet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.