Annonse
10:40 - 10. april 2018

Mikke Mus møter Reveenka

Over gran og stubber med hundre års kunstmanifester.

Uavhengig av ordene, er Verks audiovisuelle tablåer fantasieggende nok til at sinnet ikke tenker på morgendagens gjøremål. Foto: Alette Schei Rørvik
Annonse

Anmeldelse

 

Verk Produksjoner

Manifest United

 

Black Box, Store scene

Spilles 11. til 15. april

 

 

Fire kunstnere i hvite maleskjorter, og en svartkledd rotte, forsøker iherdig å få et svært lerret gjennom en dør, som åpenbart er for liten. Kunstnere er ikke først og fremst kjent for å være praktiske, men kreative. Til slutt løfter de lerretet over veggen. Situasjonen er et fint bilde på utgangspunktet for Verk Produksjoners forestilling Manifest United, som har tatt utgangspunkt i kunstmanifester fra de siste 100 årene.

Inn i Dovregubbens hall. Det er nemlig ikke realistiske mål og rasjonelle begrunnelser som utgjør de beste manifestene, snarere tvert imot. Verk har samlet tekster fra ulike perioder og kunstformer, fra det franske teatermennesket Antonin Artauds Manifest for et teater som sviktet (1926) til den amerikanske arkitekten Lebbeus Woods’ Manifesto (1993). Det alle tekstene har til felles, er et brennende engasjement for kunsten med stor K, som forfatteren selv mener å ha nøkkelen til.

Etter å ha kommet seg til forscenen med lerretet, stiller de fem skuespillerne seg på rekke og ser på oss. Undersøkende, åpne og nysgjerrige tar de inn publikum. Dette naive uttrykket er typisk Verk Produksjoner, som fyller 20 år i år. Energien de utstråler har en merkelig beroligende effekt, samtidig som iakttagelsen anerkjenner den sosiale situasjonen som teater er. De er like spente som oss på hva som kommer til å skje.

Øyeblikket varer ikke så lenge, og etterpå går det over stokk og stein – eller over gran og stubber. Det er nemlig et skogsinspirert rom, der det urnorske møter Disney. Et langhåret troll med Mikke Mus-hansker setter fast den lange Pinocchio-nesen sin i en trestubbe av blå plast. En annen snåling med afroparykk og Pinocchio-nese bokser – og taper – mot en usynlig motstander.

Det kan virke som Verk ønsker å ta med seg publikum inn i Dovregubbens hall. Når Edvard Griegs orkestermusikk øker i styrke og tempo fra høyttalerne, mens de ulike skikkelsene kjemper sine kamper – mot både grantrær og usynlige motstandere – gir de oss en smakebit av hva forestillingen ønsker å oppnå: Å være en manifestasjon i seg selv.

Fantasieggende tablåer. For selv om Afro-Pinocchios luftboksing kan tolkes som en revolusjonær avantgarde-kunstner som slåss mot den konforme og konservative kunsten, er sammenhengen mellom situasjonene og forestillingens utgangspunkt underordnet. Manifestene kommer som ferdige taler fra høyttalerne eller blir fortalt med en avslappet og filosofisk mine i en mikrofon, slik at også formidlingen er separert fra den levende kroppen.

Afro-Pinocchios luftboksing kan tolkes som en revolusjonær avantgarde-kunstner som slåss mot den konforme og konservative kunsten.

Man skal skape tablåer som taler direkte til sinnet, skriver Artaud i sitt teatermanifest, og det er vel denne oppgaven Verk har påtatt seg. Uavhengig av ordene, er deres audiovisuelle tablåer fantasieggende nok til at sinnet ikke tenker på morgendagens gjøremål. Men innimellom tenker det på hvorfor Verk har valgt de manifestene de har, og hvor konservativ man er som ikke klarer å bare oppleve.

For det er vanskelig (umenneskelig, vil jeg påstå!) å ikke lete etter sammenhenger i et forsøk på å forstå det som blir presentert. Er den svartkledde rocke-rotta smittet av den pesten som Artaud sammenligner teateret med? I programmet spør Verk om manifestenes tid er forbi, og bildene – dumme troll som setter fast nesa si i trestubber – kan leses som en kritikk av nordmenns kunstneriske latskap. Er vi bare oss selv nok? For late til å virkelig engasjere oss i kunsten, skrive manifester med vårt eget blod og erklære krig mot «kunst som sitter på ræva i et museum»?

Ikke nyskapende nok. På nytt har Verk skapt et assosiasjonsrikt teaterrom der publikum føler seg inkludert i helheten, og forestillingen er en vellykket manifestasjon av deres teaterspråk. Problemet er at Verk ikke gir publikum noe de ikke har gitt oss før. 

Med Manifest United tar de ikke et skritt videre fra tidligere produksjoner, og dermed lever de ikke opp til det evigvarende, nådeløse kravet om å være nyskapende. Og er det ikke nettopp det som er essensen i alle kunstmanifestene?

Annonse