Annonse
00:00 - 20. april 2018

Kraften som feide inn på kontoret

Det er den gamle Olivetti-skrivemaskinen Jon M. nærmest banket i stykker, jeg husker best av alt det han kan huskes for.

Jon Michelet argumenterte for at norske sjøfolk har lest mer og vært bedre oppdatert enn mange tror. Under sin egen tid til sjøs lånte han bøkene til Joseph Conrad på skipsbiblioteket. Foto: Eivind H. Natvig / Institute
Annonse

Ettersommeren 1978 hadde Klassekampen forsøkt seg som dagsavis i mer enn ett år. Vi hadde kontorer i et industriområde i Ole Deviks vei i retning Tveita i Oslo. Der satt jeg alene på et ganske så stort kontor. Gamle skrivebord og ditto stoler. Etter beste evne var jeg ansatt som journalist. Men skrivemaskinen var lite behjelpelig, jeg skrev ikke bare dårlig, langsomt, men fingrene ville heller ikke treffe de riktige bokstavene. 

Så en morgen kom plutselig en røslig kar raskt inn gjennom døren, slo seg ned ved det nærmeste ledige bord og skrivemaskin og satt i gang. Hilste han? Kanskje ikke. Med ryggen mot meg begynte han å skrive. Han hadde ingen notater, han bare skrev raskt og intenst. Jeg så at det var Jon. I ml-bevegelsen var han som en Pan, slik Tron Øgrim var en hypnotisør og trollmann. Jon hadde allerede skapt historie som journalist og forfatter og var nå en slags altmuligmann i Oktober forlag. Selv satt jeg og pirket på tastaturet mitt. 

Hva jeg skrev vet jeg ikke. Bak meg jobbet urkraften. Etter en stund stoppet han og kom tilbake med en kopp kaffe. Så forklarte han at han skulle skrive en tekst til en løpeseddel om Svalbard fordi det skulle være en demonstrasjon noen dager senere. Det var på den tiden AKP (m-l) var på sitt mest nasjonalistiske og krigerske. Og «Svalbard er norsk» var også parolen. Sovjetunionen siklet etter Svalbard og AKPs kadere skulle stoppe supermakten.

Jon satt. Da Jon skrev på sin løpeseddel hadde han alt om Svalbard lagret i hjernen. I 1977 ga han ut «Orions belte» som handlet om nettopp Svalbard. Men nå var det en liten tekst dette skulle dreie seg om der han hamret løs på skrivemaskinen som det var en russisk tanks.

Dagen ble til ettermiddag. På den tiden arbeidet alle i Klassekampen lange dager. Jeg gikk hjem. Jon satt. Da jeg kom tidlig neste dag oppdaget jeg til min forbauselse at Jon fortsatt skrev. Tomme kaffekopper vitnet om en lang natt. T-trøya var skrukket. Kanskje hadde han lagt seg ned en stund. Jeg spurte ham om han ikke hadde blitt ferdig – han mumlet noe tilbake. Jeg skulle på reportasjetur. Da jeg kom tilbake skrev han fortsatt. Og da jeg gikk hjem skrev han videre. Spiste han noe? Røykte han? Jeg oppdaget det ikke. Han kunne aldri slutte å skrive. Det var den voldsomme kraften som jeg hadde nærkontakt med disse døgnene som holdt ham i live så lenge da det nærmet seg slutten.

Bok. Det som skulle bli en løpeseddeltekst ble til boka Angrepet på Longyearbyen på hele 112 sider med tekst. Jon kalte det en «kort framtidsroman» og i forordet skrev han at «Denne vesle boka er raskt skrevet. Jeg har valgt å ‘køle’ på.» Han «køla» på hele livet.

At jeg etter dette møtet med et menneske med så unike evner og kunnskaper våget å bli både journalist og forfatter er fortsatt en gåte. Jeg ble nok mindre skremt og mest inspirert.

Bjørn Westlie er førstelektor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Oslomet, og tidligere journalist i Klassekampen og Dagens Næringsliv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.