Annonse
13:54 - 26. april 2018

Hunder som biter

 Wes Andersons intrikate og detaljrike animasjonskomedie Isle of Dogs er en politisk analyse sett gjennom hundeøyne.

Forvist: Samtlige byens bikkjer er sendt til en søppelfyllingsøy utenfor kysten, for å beskytte menneskene mot smitte. d . . Foto: Fox Searchlight Pictures
Annonse

Anmeldelse

Isle of Dogs

Regi: Wes Anderson

1 t. 41 min. USA 2018

Det er i grunnen oppsiktsvekkende. Den lune ironikeren, esteten, og nostalgikeren Wes Anderson er blitt en av USAs fremste politiske filmskapere. Der The Grand Budapest Hotel (2014) med harmdirrende diskresjon diskuterte konsekvensene av økende nasjonalisme og fremmedfrykt, tar Isle of Dogs et skjelmsk satirisk blikk på vår tids tiltagende fascinasjon for autoritære politiske ledere, finurlige språklige tilsløringer, naive teknologioptimisme og digitalt fremstilte manko på stabile mellommenneskelige relasjoner.

Filmskaperens andre animasjonsfilm er satt ti år frem i tid, til en fiktiv japansk by styrt av den diktatoriske ordføreren Kobayashi. I (grunnløs) frykt for at en tiltagende epidemi av hundeinfluensa skal smitte over på mennesker, forvises samtlige bikkjer til en søppelfyllingsøy utenfor kysten. 

Isle of Dogs har et umiskjennelig andersonsk univers, komplett med veslevoksne barn, simultanoversettelser fra japansk (menneskene snakker japansk, hundene engelsk), iøynefallende filmreferanser (Orson Welles’ Citizen Kane og selvsagt Yazujiro Ozus Tokyo Story), samt utrangert teknologi (hullkort og magnetbånd).

Kjærlighet og vann. I tillegg skimtes den røde tråden gjennom mye av Andersons filmografi – lengselen etter en trygg og gjerne vikarierende foreldreskikkelse – under den strihårede pelsen (stop motion-animasjonen er sjarmerende stiv, og like fullt fantastisk uttrykksfull). Men i Isle of Dogs tar higenen mer indirekte former. Anderson skisserer paralleller mellom de asymmetriske forholdene mellom opphav og avkom, herre og hund, leder og folk.

«Jeg gjør det ikke fordi du kommanderer meg. Jeg gjør det fordi jeg synes synd på deg», forklarer løshunden Chief til 12-åringen Atari, og summerer slik opp filmens sentrale tematikk. De er på tokt sammen for å finne Ataris hund Spot, den første bikkja som ble forvist til øya. Betegnende nok er Spot en slags vikarierende far for den foreldreløse gutten.

Vi kan like å tenke på oss selv som frie og ubundne i møte med andre (Chief proklamerer stolt at han aldri har hatt noen herre). Men å være helt fri, er også å være helt alene. Alle trygge relasjoner er bygget på maktskjevheter, og en aksept av disse. Å hengi seg til en annen vil alltid innebære en form for underkastelse, uten at det nødvendigvis har annet enn en positiv effekt på forholdet.

Hva er en autoritær leder, om ikke et såret menneske på jakt etter massenes gjentatte bekreftelser?

Atari møter Chiefs tilsynelatende barske og likeglade selvstendighet med fordringsfri omsorg. Han vasker og steller løshunden på en måte han aldri har opplevd før. «Jeg er en hund som biter», advarer Chief, men Atari forstår ikke hundespråk, og fortsetter ufortrødent å øse kjærlighet og vann over den forkomne bikkja.

Makt og ansvar. Mesteparten av filmen er fortalt fra hundenes perspektiv, der mennesker er både forsørgere og maktmisbrukere. Med makt over andre, kommer et stort ansvar. Hva er likheten mellom vårt ønske om trygge mellommenneskelige relasjoner, og jakten etter en sterk leder? Andersons poeng er at også undersåttene i høyeste grad har noe de skulle og burde sagt.

Diktatoriske ledere har ikke hatt like medgjørlig medvind siden 1930-tallet. Et det et utslag av at vi oppfører oss som herresøkende bikkjer? Lydige undersåtter på jakt etter en leder som kan guide oss gjennom livet, ta de vanskelige beslutningene, sørge for vann og mat i skålen og gi oss noen korrigerende reprimander i ny og ne? Og hva er en autoritær leder, om ikke et såret menneske på jakt etter massenes gjentatte bekreftelser?

Grensene mellom en søken etter trygghet og destruktiv underkastelse kan være vanskelig å få øye på. Noen ganger må vi bli mer som Chief: være en hund som biter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur

Disse intellektuelle tradisjonene er fullstendig ignorert innenfor akademia