Annonse
00:00 - 06. april 2018

Fra kaffehus til sosiale medier

– Ingen journalistikk uten frihet, skrev den journalistiske pioneren A.O. Vinje i 1851. Ny utstilling gransker Vinjes idealer opp mot hundre år norsk pressehistorie. 

Fremdeles relevant: – Dagens mediebilde gjør det fristende å trekke frem Vinjes forsvar for en anstendig, gjennomtenkt journalistikk, sier Trond Haugen, kurator for utstillingen om A.O. Vinje og norsk pressehistorie ved Nasjonalbiblioteket.
Annonse

Aasmund Olavsson Vinje

Forfatter, journalist og lands­målspioner (1818–1870).

I 1858 etablerte han sin egen avis, Dølen, på Ivar Aasens landsmål (som ikke ble omdøpt til nynorsk før i 1929).

 

«Vinjes artikkelserie om journalistikkens funksjon og rolle burde være pensum på ethvert journaliststudium», sier Trond Haugen, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket.

Haugen er kurator for utstillingen Journalistikken – fridomens sjanger? A.O. Vinje og norsk pressehistorie, som åpner på biblioteket denne uken. 200 år etter at forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje ble født, skal tekstene hans om journalistikk danne bakteppe for en ny gjennomgang av pressens rolle i norsk offentlighet de siste hundre årene.

– Det ligger litt i Nasjonalbibliotekets mandat å bruke slike anledninger til å tenke gjennom forfatterskap på nytt, noe vi også tidligere har gjort med forfattere som Camilla Collett og Henrik Ibsen. Likevel er det noe eget med Vinje, som ved siden av enkelte store verk, etterlater seg et enormt journalistisk forfatterskap, sier Haugen

En lærer for folk og stat. A.O Vinje ble født i 1818 i Vinje, Telemark, og jobbet som lærer før han dro til hovedstaden i en alder av tretti. Her studerte han juss, mens han blant annet skrev i Morgenbladet og utga tidsskriftet Andhrimner sammen med Henrik Ibsen, før han i 1850 fikk arbeid som hovedstadskorrespondent for Drammens Tidende. Det var først da Vinje lanserte sin egen avis, Dølen, i 1858 at han byttet det danske skriftspråket ut med Ivar Aasens landsmål. Men før det publiserte han i Drammens Tidende en serie artikler som tok mål av seg til å gi oversikt over de journalistiske tradisjonene i Europa, som inspirasjon for idealene man burde strebe etter her hjemme.

– Vinje skriver at journalistikken begynner med den moderne sivilisasjon, og at uten frihet, finnes det heller ingen journalistikk. Så er spørsmålet: Finnes det da frihet uten journalistikk?

– Han mente at journalisten skulle være en lærer for folk og stat, noe som innebar et stort ansvar. Idealene hentet han fra den engelske kafékulturen på 1700-tallet. Debatter og diskusjoner som foregikk i kaffehus, ble etter hvert tatt opp i journalene, hvor en etablerte en aviskultur først og fremst interessert i å kommentere politiske forhold. Inspirert av Vinjes trykk på journalistikkens frihetsdimensjon, har vi sett nærmere på personer og hendelser som har spilt en avgjørende rolle i norsk pressehistorie, sier Haugen.

Han mente at journalisten skulle være en lærer for folk og stat.

Trond Haugen

For Vinje er tross alt bare utgangspunktet for utstillingen. Med et arkiv som strekker seg fra 1763, året den første avisen i Norge, Norske Intelligenz-Seddelen, kom ut, til i dag, har det å velge ut sentrale avisøyeblikk vært «en umulig oppgave»:

– Det er vanskelig å få grep om enkeltøyeblikkene i den norske pressehistorien. Det finnes gode oversiktsverk, men det ligger i sjangeren at hver utgave, hver nyhet, tilhører øyeblikket for så å bli glemt. Gjennom digitalisering og gode arkivfunksjoner, er det nå mulig å øke den konkrete historiske bevisstheten, sier Haugen.

Går i bølger. En av episodene som løftes frem i utstillingen, er den såkalte Ikkevold-saken fra 1983. For første gang siden andre verdenskrig slo politiet til mot en avisredaksjon og konfiskerte store mengder materiale. Avisen Ikkevold hadde publisert artikler som ifølge dem viste brudd på norsk basepolitikk. Selv om avisen hadde brukt åpne kilder, ble den tiltalt med utgangspunkt i straffelovens spionparagraf. Journalistene ble til slutt frikjent, etter flere runder i rettssystemet. Dommen gjorde det klart at journalistikkens rett til å bruke åpne kilder sto sterkere enn Forsvarets behov for hemmelighold.

Aktuell utstilling

 

Journalistikken – fridomens sjanger?

A.O. Vinje og norsk pressehistorie

Åpnet på Nasjonalbiblioteket i Oslo 5. april.

 

– Sensur og begrensninger av ytringsfriheten går gjerne i bølger, og inntreffer særlig i tider med økt polarisering. Dagens situasjon med «fake news» og en oppfatning om at de etablerte mediene ikke er ute etter sannheten har mye til felles med mellomkrigstidens partipresse, der en så en normalisering av en polarisert offentlighet. Da som nå er det fristende å trekke frem Vinjes forsvar for en anstendig, gjennomtenkt journalistikk, sier Haugen.

Men det er likevel ikke til å komme unna at Vinjes vidløftige idealer ikke alltid lar seg tilpasse dagens medielandskap:

– Den største utfordringen med Vinje er at han anser sannhet som et slags objektivt mål. I dag er det umulig å tenke at kunnskapen er ideologisk fri. På samme måte som partipressen posisjonerte seg etter politisk overbevisning, etablerer medier som Resett og Document.no seg i dag ideologisk, utenfor de etablerte presseorganene. Hva som blir resultatet, er ikke godt å si.

Amerikanske tilstander. I sin første artikkel om journalistikkens funksjon, innleder Vinje med å si at det ikke gikk lang tid før boktrykkerkunsten ble oppfunnet, før styresmaktene tok grep for å undertrykke den. Den tradisjonelle sensuren, ifølge Haugen, setter begrensninger for hva en kan og ikke kan skrive, samtidig som folket er bevisst på at det som skrives, representerer synet til styresmakten.

– Men i USA har vi nå fått en ny situasjon. At styresmaktene i et demokratisk samfunn direkte anklager pressen for å spre løgner, er noe vi ikke har sett tidligere. Kanskje sensuren tar andre former i en gjennomliberal økonomi? Kutt i pressestøtte og undergraving av pressens verdi kan på sikt føre til at etablerte medier bukker under, sier han.

I USA har vi nå fått en ny situasjon. At styresmaktene i et demokratisk samfunn direkte anklager pressen for å spre løgner, er noe vi ikke har sett tidligere.

Trond Haugen

Et utvalg norske avisforsider siden 1763 har fått en plass i Nasjonalbibliotekets utstilling. Et vanlig grep i amerikanske filmer om pressen, som den nylige lanserte The Post (2018), er å knytte kampen for pressefrihet til den fysiske trykkingen og distribusjonen av aviser. Hvor opphengt er journalistikkens idealer i papiravisen som format? Hvordan skaper internett og sosiale medier nye rammer for journalisten som skal oppdra stat og folk?

– I et historisk sveip kan en si at samtalene på kaffehuset, som la grunnlaget for journalenes fremvekst, minner om dagens diskusjoner på sosiale medier. Her kan alle ha sin egen kanal og delta i ordskiftet. Utfordringen er at de sosiale mediene ofte opererer mellom det private og det offentlige. Fraværet av ansvar og muligheten til å fjerne brukere er med på å avoffentliggjøre debatten. Det at algoritmer velger hvilke saker du blir presentert for, ligger ikke så fjernt fra hvordan en tidligere leste aviser som best korresponderte med sitt eget politiske ståsted. Samtidig var dette et bevisst politisk valg – nå velges sakene du leser, for deg uten at du helt vet hvem som tar valget, sier Haugen. 

Annonse