Annonse

Annonse

00:00 - 09. mars 2018

Uro og verdighet

Er det barbarisk å lage spenningsfilm etter Utøya?

Kaja (Andrea Berntzen) fra hun først entrer bildet av regntung furuskog på Utøya. Hun ser rett på oss og sier: «Dere kommer aldri til å forstå». Foto: Agnete Brun / Paradox

Hvordan lage en film om det verste terrorangrepet på norsk jord i fredstid? Hvilke historier bør frem? Og hvorfor? For regissør Erik Poppe og manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen (Frikjent) er svaret omtrent som følger: en film tatt opp i én kontinuerlig tagning, som forsøker så nøyaktig som mulig – men like fullt fiktivt – å formidle ungdommenes egen opplevelse av de 72 minuttene da en fredfull øy ble omskapt til en blodig slagmark. 

Resultatet er teknisk imponerende og overbevisende realistisk. En rekonstruksjon der kamera blir våre øyne, den heseblesende pusten og redselsfulle desperasjonen til ungdommene – som etter hvert aner hva slags avsindig situasjon de befinner seg i – blander seg med vår egen. Det er en film som sier: «Dere må ikke glemme hva som skjedde!»

Poppes prosjekt er dristig på flere vis, ikke minst valget av én tagning og bruken av amatører og nykommere i alle roller. Begge deler lykkes han godt med. Kameramann Martin Otterbeck (og hans hardt arbeidende fokuserende kameraassistent) fotfølger Kaja (Andrea Berntzen) fra hun først entrer bildet av regntung furuskog på Utøya. Hun ser rett på oss og sier: «Dere kommer aldri til å forstå». 

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.