Annonse
00:00 - 23. mars 2018

Sjelens fengsel

Bendik Hofseth briljerer som bandleder i sin skildring av en smadret tilværelse.

Retrohygge: Stilen på Bendik Hofseths nye plate gir en deilig følelse av åtti- og nittitall. Foto: Mats Eilertsen
Annonse

Noe av det skumleste en kritiker gjør, er å anmelde prosjekter som blir omtalt som «personlige». Det føles lett å trå feil når musikken blir knyttet til en privat historie. Men derfor er det også en god utfordring, fordi det personlige i prinsippet skal kunne angå oss alle. Spørsmålet blir dermed hvordan artisten går frem for å få til dette.

Bendik Hofseths nye plate, Atonement, blir markedsført som en plate om sorg og tap. Det minner om dåmen rundt «personlige» plater som Nick Caves The Boatman’s Call og Sheryl Crows Sheryl Crow, og kanskje spesielt Stings The Soul Cages: Tapet av foreldre og forsøket på å gjøre sorgprosessen allmenngyldig er ikke ulikt.

Passe mye motstand. Hofseth følger stort sett formelen fra gjennombruddsplaten IX (1991): en fusjon av jazzrock, pop og world music med ham selv i en dobbeltrolle på sang og saksofon. Eivind Aarset (gitar) og Paolo Vinaccia (trommer) har vært med ham i mange år, og Helge Iberg (piano) har også arbeidet med Hofseth tidligere. Nykommeren Mats Eilertsen (kontrabass) tilfører musikken en mer tydelig jazzete dimensjon. Crossover-stilen med sin sjangerblanding gir på sin side en deilig følelse av åtti- og nittitall, som om det er der Hofseth trives best.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse