«Jeg ser, og jeg slår ikke lenger blikket ned»

Wencke Mühleisen er ikke nødvendigvis forutsigbar som feminist i den offentlige debatten. Hun snakker mye om seksualitetens gleder, retten til å eie sitt eget blikk, og hvordan dette henger sammen med kampen for å være et subjekt. Som halvt østerriksk, med en oppvekst delvis i Norge og delvis i Østerrike og Tyskland, som skuespiller og performancekunstner, professor og etter hvert forfatter, og med et ni år langt opphold i et venstreradikalt kunstnerkollektiv i Østerrike, har hun da også et annet perspektiv enn de fleste andre fra samme generasjon.

Mühleisen er en av veldig få som har kunnet bevege seg frem og tilbake mellom det akademiske og det kunstneriske feltet i Norge. Blant billedkunstnere har hun hele tiden blitt betraktet som kunstner. Hun var ganske alene om sine action-performancer på 1970- og -80-tallet, inspirert av den såkalte Wiener Aktionismus, som de fleste av oss kun kjenner som dokumentasjon på fotografi og video. Det var performancer der hun ofte klinte seg inn med maling eller mat, rullet seg rundt i sekreter på gulvet og konfronterte publikum, naken og utagerende.

Uvanlig i norsk sammenheng, men disse arbeidene var en del av en større avantgardistisk bevegelse på begge sider av Atlanteren på 1960-, 70- og 80-tallet. Det var kunst som hang sammen med større politiske omveltninger – kvinnebevegelsen, studentopprøret i 1968, Vietnamkrigen og den kalde krigen. På midten av 1990-tallet var det omtrent bare den amerikanske kunstneren Paul McCarthy igjen som hadde performancer der han klinte seg inn med mat og maling og viste frem alle kroppsåpninger, og selv om han selv var klar på at dette var en arv han hadde etter den aksjonistiske, feministiske kunsten, var det blitt løsrevet fra sitt utgangspunkt. Det var plutselig noe bare en mann kunne tillate seg.