Annonse
00:00 - 09. mars 2018

Hybeldiscodronningen

Hvis Tracey Thorn ikke er til å stole på, hvem er det da?

Stemmen: Duoen Everything But The Girl var ikke som røkla. Tidsriktige, ja visst, men også utstyrt med et våpen som kunne få tiden til å stå stille: Tracey Thorns stemme. Foto: Leon Morris / Redferns / Getty Images
Annonse

Si hva du vil om både nordmenn i Berlin og drum ‘n’ bass, men de berømte hårene reiste seg på armen. Skliende nattetid gjennom Potsdamer Platz rundt midten av 90-tallet, med Everything But The Girl roterende i Discman-en. Et sted like fullt av spøkelser som av gravemaskiner, et hinsides stort byggeprosjekt lyst opp av en roterende Mercedes-Benz-stjerne. 

«Out amongst the walking wounded, every face on every bus / Is you and me and him and her, and nothing can replace the us I knew.» Alt skulle forandre seg. Tyskland, Europa, verden, oss.

Det var ikke bare duoens nyervervede elektroniske lydbilde som gjorde deres niende album så unikt. Walking Wounded hadde et omslag like perfekt som musikken. Sittende henslengt i skinnsetet til en flunkende ny bil, med en strekkode plassert i venstre hjørnet, fanget kjæresteparet Ben Watt og Tracey Thorn tidsånden i én og samme japanske kupé. 

Like futuristisk som bygningene som reiste seg i glass, stål og betong i Berlins mytologiske ingenmannsland. La du hodet mot de speilblanke flisene utenfor Neue Nationalgalerie, ville du antagelig høre den dype bassen på «Missing» fra en ulovlig undergrunnsklubb i nærheten. I remiksversjonen til Todd Terry, så klart.

 

Britiske Everything But The Girl var ikke som røkla. Tidsriktige, ja visst, men også utstyrt med et våpen som kunne få tiden til å stå stille. Thorns dype kontraalt har likhetstrekk med Annie Lennox’, Alison Moyets og Anne-Grethe Preus’, men den har også noe som er litt vanskeligere å forklare med musikalske termer, nemlig troverdighet. 

La du hodet mot flisene utenfor Neue Nationalgalerie, ville du antagelig høre den dype bassen på «Missing» fra en ulovlig klubb i nærheten.

«And I miss you / Like the deserts miss the rain», kunne hun synge. En platt klisjé som ville vokst i munnen på de fleste, men som i Thorns tilfelle opplevdes som både vakker og ektefølt. Som om hun mente hvert eneste ord på papiret foran henne.

Tracey Thorn debuterte på plate allerede i 1981. Bandet Marine Girls var et minimalistisk gjør-det-selv-band som, med litt fantasi, kan bringe tankene til den ungdommelige lekenheten både The XX og hyperaktuelle Gurls har i dag. Året etter dannet studentene Thorn og Watts duoen Everything But The Girl, og et drøyt tiår med hvit soul og sofistikert og jazzig pop fulgte før de, som mange andre voksenartister på 90-tallet (la oss helst glemme Bowie i denne sammenheng), koblet seg på klubbkulturen. 

Forskjellen var at EBTG kledde denne flørten utmerket. Det var som om Thorns stemme kom enda bedre til sin rett foran de iskalde synthene og digitale trommene. På Walking Wounded skinner hun, slik hun gjør det som gjestevokalist på Massive Attacks «Protection».

Ikke overraskende har Thorn en tydelig stemme utenfor innspillingsstudio også. Selvbiografien Bedsit Disco Queen ble en kritikerrost suksess i 2013, og året etter ble hun fast spaltist i magasinet New Statesman. Aldri høyrøstet eller ondskapsfull, men likevel full av brodd, myser hun på eget liv, musikk, feminisme og popkulturen, og laget blant annet krusninger med teksten «The unbearable whiteness of Britpop» (les den!).

En av hennes siste spalter handlet om generasjonsgapet feminister imellom, og feminisme er også det sentrale og høyaktuelle temaet på hennes nye soloalbum, Record. «Nine feminist bangers» kaller hun den med et smil i øyekroken. For Tracey Thorn retter ingen pekefingre her, hun bare gjør det hun alltid har gjort: tror på det hun synger.

Annonse