I amerikansk filmpresse kan man rett som det er se spillefilmer omtalt som «vehicles». Begrepet «star vehicle» stammer fra Hollywoods gullalder, og betegnet filmer som var designet for å fremme karrieren til en skuespiller som et studio ville gjøre til filmstjerne: Formelpregede produksjoner som ga den unge håpefulle rikelig med anledninger til å vise frem sine talenter, samtidig som de ga publikum underholdningen de ville ha.
I 2018 ser Hollywood ganske annerledes ut enn det gjorde under studiosystemet, men spillefilmer fungerer fortsatt som vehicles. Forskjellen er at disse kjøretøyene i dag frakter mediefortellinger inn i offentligheten, fremfor å transportere skuespillere opp på stjernehimmelen.
Helgens Oscar-utdeling beviste nok en gang at spillefilmens primære rolle i vestlig kultur dette tiåret handler om å legge til rette for historiefortelling på samfunnsnivå, og at selve filmfortellingene oppfattes langt mindre engasjerende og relevante enn debattene som omgir dem.
Selve filmfortellingene oppfattes langt mindre engasjerende og relevante enn debattene som omgir dem.
I 2018 er det få som forventer at Oscar-statuetten for beste film vil gå til den beste filmen. Spekulasjonene om hvem som vil stikke av med prisene i de gjeveste kategoriene, handler først og fremst om politikk, demografi og timing, og utspiller seg innenfor rammene av en fortelling om kjønn og etnisitet som går på tvers av samtlige medier og favner hele USAs historie.
Innenfor disse rammene blir spørsmålet om Jordan Peele vil vinne Oscar for beste film for den svært gode grøsseren Get Out, eller Greta Gerwig for den lite bemerkelsesverdige oppvekstskildringen Lady Bird, langt mer presserende enn Paul Thomas Andersons hypotetiske sjanser til å hente hjem prisen for det virtuose kostymedramaet Phantom Thread.
Og når Guillermo Del Toro vinner prisen for den sukkersøte retro-sci-fi-romansen The Shape of Water, oppfattes det ikke som kunstnerisk fallitt for Oscar-akademiet, men som en anerkjennelse av den viktige rollen meksikanske arbeidsinnvandrere spiller i det amerikanske samfunnet.
Årets hittil mest omtalte og innbringende film er et annet eksempel på hvordan mediefortellingene som omgir moderne filmer, treffer langt bredere og hardere enn filmene selv. Metafortellingen om Ryan Cooglers Black Panther er et multimedialt narrativ om hvordan det svarte Amerika samles for å riste av seg århundrer med kulturell undertrykkelse og stigmatisering – en triumf for afroamerikansk kultur og et ugjendrivelig bevis på at Hollywood-floskelen om at det brede lag av publikum ikke er interessert i svarte filmer, er feil.
Selve Black Panther er derimot en ujevn superhelt-blockbuster som skjemmes av mange av svakhetene og irritasjonsmomentene som kjennetegner Marvel Studios' øvrige filmer, og som i liten grad demonstrerer regissørens talent for spille ut følelser og fysisk bevegelse på det store lerretet.
Man kan naturligvis innvende at Oscar-statuettene aldri har gått til dem som fortjener dem mest uten først å ta veien om en rekke andre hensyn, og at den amerikanske filmens storhet nettopp består i dens evne til å dramatisere strømninger i samfunnet. Det som er nytt dette tiåret, er at koblingene mellom filmene og mediefortellingene de bringer inn i offentligheten synes stadig løsere og mer tilfeldige – at filmenes rolle er å være den økonomiske motoren bak en historiefortelling som utspiller seg på tvers av mediebildet som sådan.
I dag kan spillefilmen rett og slett ikke holde tritt med den allestedsnærværende og gradvis mer interaktive medieflommen som format for historiefortelling. Til det er den for kort, forutsigbar og vanskelig tilgjengelig, samtidig som den lange produksjonstiden gjør den svært tungrodd. Det den kommersielle kinofilmen derimot besitter, er en forretningsmodell hvor publikum fortsatt er villige til å bytte penger mot kulturopplevelser, samt en godt utbygget infrastruktur for markedsføring og medieomtale.
Forhåpentlig kan denne rollen som kjøretøy, tilrettelegger og økonomisk drivkraft holde spillefilmen i live lenge nok til at den makter å rekalibrere sine kunstneriske og narrative ambisjoner, og gjenfinne sitt fotfeste i kulturen.