Eksistensiell trass

Dagen før premieren på Antigone ser jeg filmen The Florida Project på kino, og blir sittende og diskutere den med en venn etterpå. Filmen handler om en arbeidsledig og fattig alenemor i Florida, som har høyst kreative (og lite lovlydige) måter å skaffe penger til husleie på motellrommet hun leier til seg og barnet.

Moren er en for statisk rolle, for rigid, mener min venn. Nei, hun er egentlig en nåtidig Antigone, mener jeg. Hun nekter å føye seg etter de reglene som samfunnet legger for henne, hun nekter å innordne seg selv når det vil gavne henne – i ren trass.

Trass og overbevisning. Det er denne trassen, dette raseriet og denne troen på at ens egne valg hever seg over de reglene samfunnet dømmer etter, som er det jeg tenker på som Antigone. Denne greske tragedien inngår i en trilogi som har Kong Ødipus som begynnelse. Der ender Ødipus med å gifte seg med sin mor Iokaste, og sammen får de fire barn. Når Antigone begynner, har brødrene Eteokles og Polyneikes drept hverandre og kong Kreon av Theben vil gravlegge den ene (Eteokles) fordi han beskyttet byen sin. Den andre (Polyneikes), som angrep Theben, vil han ikke gravlegge.