Van Halen, en hårete fantasi

---

Ti personlige Van Halen-favoritter

«Feel Your Love Tonight» (Van Halen)

«I'm the One» (Van Halen)

«Dance the Night Away» (Van Halen II)

«Beautiful Girls» (Van Halen II)

«In a Simple Rhyme» (Women and Children First)

«Unchained» (Fair Warning)

«Sinner's Swing» (Fair Warning)

«Little Guitars» (Diver Down)

«Panama» (1984)

«Drop Dead Legs» (1984)

---

På 1990-tallet var det ensomt å være Van Halen-fan. Alle hørte på Nirvana og Pearl Jam, og Van Halen ble sett på som en etterlevning fra et tiår man helst ville glemme. Da de spilte i Norge (for første gang) i 1993, trillet VG en treer og beskrev dem som et tungrockband «tiden fullstendig har løpt ifra», og Eddie Van Halen som en «forhistorisk gitarhelt».

Jeg visste det ikke da, men Van Halen ble sett på som forhistoriske allerede da de startet. Da debutalbumet Van Halen kom ut i 1978 – det er 40 år siden denne uken – var heavy metal dødt og begravet. Punken hadde revet de gigantomane tungrockbandene ned fra tronen, og på radio dominerte disko, softrock og glatt FM-rock. «Van Halen er virkelig ti år etter» skrev VG om albumet, «det verste fra 60-årenes beste tungrockgrupper som Black Sabbath, Led Zeppelin og Deep Purple».

Og de kunne se sånn ut. David Lee Roth var en klassisk machorocker, med langt hår, bulende tights og hårete bryst, som slang rundt seg med karatespark og primalskrik. Musikken var heavy (trommeslager Alex Van Halen tok ikke til takke med doble basstrommer, men hadde utvidet til «firlinger»!), med tunge riff og blendende gitarakrobatikk. Tilsynelatende var de nok et metalband.

Likevel var det noe som ikke stemte.

Der andre metalband kledde seg som undergangens budbringere, så Van Halen mest ut som surfere. Og musikken var mye mer fengende enn heavy metal trengte å være. Eller burde være, hvis man spurte de rettroende. Der syttitallets tungrockband låt som om de var spilt inn i en mørk hule, låt Van Halen som om den var tappet på en strandfest. Med sukkersøt koring og radiovennlige refreng hørtes låter som «Jamie’s Cryin’» og «Feel Your Love Tonight» nesten mer ut som pop enn heavy.

Der andre metalband kledde seg som undergangens budbringere, så Van Halen mest ut som surfere.

Det fantes heller ingen lange rockeepos på albumet. «Da vi begynte å lage plater, kjørte alle på med ti minutters gitarekskursjoner, så sang de et vers, så ville du få en orgelsolo» skriver Roth i selvbiografien Crazy From the Heat. «Vi var de første til å pionere korte sanger i heavyrock.» Selv gitarguden Eddie Van Halen skjemte seg sjelden bort med lange gitarsoloer. Hvis punken var en reaksjon på heavy metal som kom utenfra, var Van Halen reaksjonen innenfra.

Musikken var ikke bare fengende. Man kunne til og med danse til den.

Selv om den jødiske David Lee Roth så ut som en arisk rocke-Gud, hadde han alltid foretrukket Ohio Players fremfor Deep Purple. Da han begynte i Van Halen i 1974, het de Mammoth, og spilte akkurat sånn musikk navnet skulle tilsi: stor, tung og progressiv rock. Roth hatet det, og overtalte bandet til å covre disko- og funkhits i stedet, så folk kunne danse. Rytmene ble med bandet videre. «Det er ikke heavy metal, og det er ikke The Temptations. Men noe imellom», sa Roth om Van Halens musikk.

De viste heller ingen interesse for vikinger, Tolkien eller det okkulte, som syntes å fôre syttitallets tungrock med inspirasjon. De var ikke truende og mørke, og vurderte aldri å la tødler henge som onde øyne over vokalene i bandnavnet.

Vän Hälen hadde vært et helt annet band.

I stedet var de fargerike og blide, livsbejaende og befriende upretensiøse. De hadde ingen politiske ambisjoner, og prøvde ikke engang å si noe viktig. «Hvis du har et budskap, så bruk Western Union» spøkte Roth. Det eneste de var interessert i var festing, rock og sex. Og de la aldri skjul på det: De hadde et eget intercom-system for å plukke ut groupies under konserter. De hadde dverger som serverte dem whisky på scenen. De ankom konserter i fallskjerm. Og i videoene fløy de sprellende frem og tilbake over scenen i vaiere, tilsynelatende uten noen annen grunn enn at det var moro.

Det eneste de var interessert i var festing, rock og sex.

Det var slike ting som gjorde at kritikerne ikke tok Van Halen helt seriøst. Men det var også slike ting som gjorde at folk elsket dem. Mye av det som var gøy med rock&roll hadde forsvunnet i kunstneriske vyer og konseptalbum på syttitallet. Van Halen brakte moroa tilbake.

Sånn sett var de som skapt for åttitallet. Oppgangstidene og optimismen skrek etter feststemt rock, og Van Halen leverte et soundtrack og et image som var kommersielt nok for både MTV og collegejenter, som begge hadde holdt seg på trygg avstand til heavy metal til nå. De passet perfekt til en tid der markedet bestemte hva som var kult. Man trengte ikke være med i en klikk, kle seg på en spesiell måte, beherske underforståtte koder eller besitte esoterisk kunnskap for å like dem. Van Halen var som en god blockbuster. De var for alle.

Det alle tok seriøst, kritikerne inkludert, var Eddie Van Halen. Som gitarist var han ikke bare teknisk briljant, men også oppsiktsvekkende original. Selv om han var bluesbasert var soloene nesten mer beslektet med be-bop enn tradisjonelle rockesoloer. Både det overraskende tonevalget, som kunne befinne seg helt i periferien av akkordenes sentrum, og den litt kaotiske briljansen, der man fikk inntrykk av at han nesten mistet kontrollen over instrumentet, bare for å redde seg inn i siste liten, var ikke helt ulikt Charlie Parker. Selv ønsket han at soloene skulle høres ut som om noen falt ned en trapp, men landet på beina. Og det var akkurat sånn det låt.

Det alle tok seriøst, kritikerne inkludert, var Eddie Van Halen.

«Eddie Van Halen gjenoppfant gitaren» sa Frank Zappa. Og han la dermed lista for alle gitarister som fulgte. Låta «Eruption», en gitarsolo på snaue to minutter, fikk millioner av tenåringsgutter til å låse seg inn på gutterommet og øve. Da de kom ut igjen hadde de langt hår og frapperende teknikk, og spilte flashy soloer med barokke løp og kirurgisk presisjon.

Til sammenligning låt Eddie alltid løsere og mer umiddelbart. Og mange av klonene kunne med fordel hørt nøyere etter på hva han gjorde mellom soloene. Eddie var en virtuos solist, men det var de oppfinnsomme riffene, kordene, det varme sounden, og den deilige rytmiske kompingen som gjorde Van Halen. Soloene var bare et overskuddsprosjekt.

Det var ikke like mange som tok David Lee Roth på alvor. Allerede under innspillingen av Van Halen diskuterte Warner og produsent Ted Templeman mulighetene for å erstatte ham med en mer skolert vokalist (ironisk nok med Sammy Hagar, som tok over da Roth forlot bandet i 1985). Som Van Halen-fan er det også Roths vokalferdigheter man som oftest må forsvare. «Hadde han i det minste kunnet synge» er en vanlig innvending.

Personlig mener jeg Roth er en ekstremt undervurdert sanger. Men jeg forstår hva de mener. Roth kunne ikke synge på den måten Ian Gillan eller Dio kunne synge. Og gudskjelov for det. Da Sammy Hagar tok over, fikk Van Halen endelig en klassisk rocketenor. Og resultatet var mye mer generisk. Roths særegne og sjelfulle stemme var noe av det som skilte Van Halen fra røkla.

Roth nøyde seg heller aldri med noe så prosaisk som å synge. Han skravlet, messet og flørtet seg gjennom låtene, mens han punkterte strofene med små primalskrik, latterutbrudd, hikst og andre nonverbale tiks. Gitarsoloer ble satt i gang med utrop av typen «Show it!», «Light ’em up!» eller «UH OH!», som om han ropte varsku for Eddies livsfarlige ferdigheter med øksen. Og solisten ble egget videre med oppmuntrende tilrop («oh yeah!», «dance, baby!», «come this way babe!»), som om han var en begeistret tilskuer til et strippeshow. Mer enn en sanger, opptrådte han som en game-show-vert med verdens beste band i ryggen.

Forbildene hans var heller ikke rockestjerner, men showmenn som Al Jolson og Fred Astaire, blaxploitation-helter som Superfly og Dolemite, Muhammad Ali og Marylin Monroe. Stilen hans var delvis crooner, delvis Bruce Lee, halvt Tarzan, halvt ape, litt slesk bruktbilselger og hundre prosent diva. «De har Gud på vokal! Hvem bryr seg om han kan synge?» fortalte gitaristen til Dio om sitt første møte med Van Halen og «Diamond Dave». «Han så perfekt ut, og alle damene ville ha ham.»

Den samme effekten hadde han merkelig nok på gutter. Roth spradet rundt på scenen i overdimensjonerte cowboyhatter, bar overkropp og frynsete chaps med to nakne rumpeballer stikkende ut av luftehullene bak, og gutter med langt hår og skinnjakke hylte som om de var tenåringsjenter på Beatles-konsert.

Roth og Eddie kunne sånn sett ikke vært mer ulike. Eddie var en stille, ydmyk savant. Roth, en hyperaktiv og rappkjefta broiler, tilsynelatende uten andre talent enn å være David Lee Roth. Han var logisk og cerebral. Eddie lente seg på intuisjon og følelser. Eddie var en kunstner. Roth, en skamløs entertainer.

«Rock’s Oddest Couple: Can it last?» spurte Musician Magazine i 1984. Svaret var selvfølgelig nei. Men så lenge det varte, var det nettopp spenningen mellom disse ytterpunktene, mellom Eddies musikalske dybde og kompleksitet og Roths sjarmerende idioti, som skapte det rockemonsteret som var Van Halen. Eddie gjorde Van Halen til verdens beste rockeband. Roth arrangerte festen alle ville dra på.

Utrolig nok greide de å gjenskape festen på plate. Van Halen-album låter som om du er på konsert. Og det er ikke langt unna sannheten. Det meste du hører er en tagning. Eddie var så vant til å spille live, og så uvant med studio, at han aldri stoppet opp for å legge soloer på et nytt spor. Ifølge Ted Templeman spilte han tvers gjennom låtene, med soloer og det hele, uten å snuble i en tone. Og han nektet å legge overdubs. Selv Sex Pistols la en mengde overdubs for å få det til å låte stort nok. Men Van Halen låt stort nok i seg selv. Albumet Van Halen ble spilt på drøye to uker, for 40 000 dollar og har per dags dato solgt over ti millioner eksemplarer.

En populær «saying» blant rockere er at alle som kjøpte den første skiva til Velvet Underground startet et band. Det som ikke sies, er at ingen av dem ble kjente. Debuten til Van Halen inspirerte minst like mange band, og blant dem var Mötley Crüe, Poison, Def Leppard og Bon Jovi. Utover åttitallet krydde det av hårete popmetalband med brautende blonde frontfigurer og lynraske gitarister. Hårmetalen oppsto fordi alle ville være Van Halen.

Hårmetalen oppsto fordi alle ville være Van Halen.

Denne ukristelige arven er en av grunnen til at Van Halen aldri er blitt helt stuerene. Det er i hvert fall ingen band som har hatt større innflytelse og fått mindre ære for det. Selv David Lee Roth ble skremt av monsteret de skapte: «Når du ser elevene dine der ute, enten du har lært dem å spille sjakk, ri, eller kjøre bil, så er det en god følelse. Men for meg føles det som om jeg kjører forbi en trafikkulykke. Jeg er bare lettet over at ingen ble drept.» Dessverre overlevde ikke Roth motreaksjonen, selv om han kledelig nok tok æren for den også: «Det viktigste er alle de folka som avskyr musikken vår og hvordan vi ser ut, som er blitt tvunget til finne opp musikalske alternativer til Van Halen-influert rock.»

Da grungebølgen skyldte innover rockescenen på nittitallet, var det en reaksjon mot hårmetalen, som ble sett på som essensen av alt som var galt med åttitallet: substansløshet, image, naiv optimisme, synth, overflate, show. Grungen var derfor nødt til å være alt hårmetalen ikke var. Det gjorde den kjedeligere enn strengt tatt nødvendig. Mot hårmetallens gode humør hadde Seattle-bandene ikke noe annet valg enn å bli litt sutrete og humørløse.

Grungen var nødt til å være alt hårmetalen ikke var.

Van Halen solgte fantasier. Det var musikk som fikk deg til å føle deg bedre og større enn du egentlig var. Som man drømte seg bort i. Men du kunne ikke synge Nirvana i dusjen. Grunge solgte realisme. Musikken var ekte. Klærne var ekte. Selv damene var ekte. Og i en verden der rockestjerner gikk i kardigan og ble sammen med Courtney Love i stedet for Pamela Anderson, var det ingen som følte seg mindre til rette enn David Lee Roth. Da Beavis & Butthead begynte å gjøre narr av splitthopp, flashy gitarsoloer og dansende strippere, var hans velmaktsdager definitivt over.

Van Halen haltet videre på nittitallet med Sammy Hagar (og Gary Cherone) på vokal. Men det ble aldri det samme. Bandet ble kjedeligere uten Roth. Og det ble rocken også. Litt av moroa forsvant.

Mens fansen drømmer om en ny plate, lever moroa heldigvis videre på de gamle. Førti år etter utgivelsen låter Van Halen fortsatt like ujålete, imponerende, fengende og gøyalt. Det er lyden av et fantastisk rockeband som ikke prøvde å være noe mer enn bare det. De lager dem ikke sånn lenger.

Ole-Martin Ihle er skribent. Han jobber for tiden med en bok om 1980-tallet.