Annonse

Annonse

00:00 - 09. februar 2018

Vestkantrøvere

Å heie på The Lovethugs var som livstidsmedlemskap i fanklubben til en engelsk bakgårdsklubb.

Retro i andre potens: The Lovethugs hadde en nesten imponerende utakt med tidsånd og musikkbransje. Foto: Julie Christine Krøvel

Et halvt oppussingsprosjekt og en ryggprolaps senere, som fikk kiropraktoren til å utbryte «denne gangen er det globalt!», befant jeg meg i tvungen eksil på mine barndoms marker. Mye har forandret seg i denne delen av Oslo siden sist. Husene og bilene er blitt større og flere, folk kommer antagelig til å begrave hverandre iført treningsklær, men enkelte ting er som alltid. Skumringstimen, måten snøen legger seg på trærne og gjengene av ekle tenåringer med ølposer på T-banen i helgene. Stemninger og følelser man knapt kunne huske, men som skytes ut i systemet som glassklare minnepiler.

En natt tikker det inn en melding fra Calle. «Vi, Lovethugs, spiller på Mono fredag 9.2. Stikkord: Håpløst, 2000-revival, Jimi, null band-selvinnsikt, desert boots, Narkotika, Oslo vest.» Det er mange år siden jeg traff ham sist, bassisten i The Lovethugs, men han og bandet befinner seg et prominent sted i det skyggefulle følelsesarkivet. I en stemningsfull saus av ustemte gitarer, bandkrangler, pønkete lepper og varme ølflasker – vage minner fra en konsert i den trekkfulle Volapük-villaen i Kruses gate på bandets hjemmebane, Frogner, en gang på 90-tallet. Full nedsmelting på scene og i sal.

På sitt beste kunne denne røverbanden fra Oslos vestkant være fantastiske, som om Jimi Hendrix og Syd Barrett hadde slått seg sammen med Terje Rypdals The Dream, men som oftest endte det i en eller annen form for katastråf.

HER !

Annonse