«Lag en sak om alt som skjer med dette kongshornet», sa redaktøren. Etter at Asle Toje skrev en kommentar der han mente hornet burde kommet tilbake til Norge, har saken tatt av i danske, norske og svenske (!) medier, med dekning i alt fra Nordlys til Supernytt. Og tirsdag 6. februar fikk saken en politisk dimensjon da Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum stilte skriftlig spørsmål om hornet på Stortinget. En opplagt sak for en avis: Vi spør Kulturministeren hva hun har tenkt å svare.
Men det er lett for en journalist å drømme seg bort i middelalder, kongedømmer, nasjonalisme og drikking fra digre horn!
Sagaen. Så, det var en gang ved forrige halvmåne at den lærde skalden Asle Toje kvad en bønn om at danskenes skattmester skulle sende hjem Kongshornet. Hornet hadde selveste Håkon, enten den femte eller sjette, drukket av, i tiden før Norge ble underlagt Danmarks åk. Det var et digert horn. Det var det største drikkehornet noen visste om i hele Norden, og det var smykket av den vakreste sølvsmedkunst 1300-tallets nordmenn kunne.
Over hele Skandinavia ble baunene tent. Det gjallet i hornet fra Troms sogn i det fjerneste nord: Hornet skulle hjem.
Og her på bjerget sang storbonden og stortingsmannen Trygve fra Vedum ut:
«Mange mener at hornet helst burde komme tilbake til Norge. Vil statsråden ta initiativ til en dialog med danske myndigheter om dette?»
Og med «statstråden» mente han seidkvinnen over alle seidkvinner: Kulturministeren. Og ordene hans betvinger, nå måtte hun svare: Vil hun be danskene om å overgi hornet, uten kamp?
Minister 1. Morgenbladet sendte sporenstreks en runestikke [sms, red. anm.] til minister Trine den Grande for å få svar. En av hennes herolder, Simon av Stjern, lot følgende ord falle:
Det gjallet i hornet fra Troms sogn i det fjerneste nord: Hornet skulle hjem.
– Hei, Sigve. Kongshornet er et anliggende for Kulturhistorisk museum, altså UiO. Her må du henvende deg til Kunnskapsdepartementet for eventuelle kommentarer.
Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at Skalde-Toje, hornsakens far, er uenig i dette. Han mener at hornet slett ikke er bare historie, men også Kunst, og derfor tilhører Nasjonalmuseets skatter. Men slikt biter ikke på Kulturministeren. Og Kulturhistorie er ikke noe Kulturministerens driver med. Å, nei, det er Kunnskap. (Men Universitetssykehuset hører til under Helse, forstå det den som kan.)
Minister 2. Vi lar oss ikke slå til jorden av litt byråkrati. Vår noble ferd må videre! Kareten ble spent med fire av de sterkeste hester Morgenbladet hadde råd til, for slik å få brakt kommunikeet til Kunnskapens Frue, Iselin av Nybø-ætt. [Det var en e-post, red. anm.] Og slik talte Iselin [skrev hun i en e-post, red. anm.]:
– Hverken jeg eller Kunnskapsdepartementet er eksperter på kongshorn. Det er derimot Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, og hvis de har en faglig anbefaling knyttet til hornet, så tar vi gjerne imot deres vurdering.
Skattmesteren. På med harnisket, frem med hellebarden, og hypp, min ganger! Vi skal på museum. Der møter vi skattholderen selv – direktør Håkon Glørstad. [Han sendte ham en e-post, red. anm.] Den tredje far i huset, han henger ikke i et horn, men han er landshøvding for horn.
– Kongshornet er en fantastisk gjenstand. Fra 1300-tallet har det hatt lange opphold i både Norge, Island og Danmark, og begerets historie veves sammen med den nordiske historien. Gjenstanden viser de tette relasjonene som har eksistert i Norden siden middelalderen, forteller museumsdirektør ved Kulturhistorisk museum, Håkon Glørstad.
Men det kommer likevel ingen «faglig anbefaling» om å hente hornet hjem. Fortvilelsen melder seg. Men så, like før vår saga nesten ender, skimter vi likevel noe som glimter bak ordene til Glørstad. Kan det være … et kompromiss?
– Vi har full tillit til at Nationalmuseet i København forvalter kongshornet på en god måte. For Kulturhistorisk museum vil imidlertid det være interessant å be om utlån av hornet til Norge en gang i fremtiden, sier Glørstad.
Fortsettelse følger. Sannsynligvis.