Annonse
00:00 - 23. februar 2018

Planeten Lars

Lars von Triers filmer fungerer nesten bedre på museum enn på kino.

Replika: Under arbeidet med Dancer in the Dark, fikk von Trier laget to naturtro masker av hovedrolleinnehaveren Björks ansikt, i tilfelle hun trakk seg. Foto: Kirstine Mengel
Annonse

Lars von Trier er en glimrende gjenstand for museal gransking. Det blir tydelig på utstillingen Det gode med det onde på Brandts kunstmuseum i Odense. Den tar for seg Triers filmer på en punktvis og analytisk måte, som åpner dem for oss på en annen måte enn et kinobesøk ville ha gjort. Innhyllet i et effektfullt mørke får filmklipp, rekvisitter og scenografier karakter av noe magisk og truende.

Melankoli. Det første som møter oss er et planetsystem av åtte store skjermer, som alle viser undergangs­scenen fra prologen til Melancholia (2011). En gigantplanet nærmer seg Jorden, akkompagnert av preludiet til Wagners Tristan og Isolde. Det kosmiske dramaet er klippet sammen med vakre, jordiske hendelser i langsom kino: Døde fugler faller fra himmelen, elektriske lyn bølger ut av fingertuppene til skuespillerinnen Kirsten Dunst, og Charlotte Gainsbourg tar en liten gutt i armene under en sommerlig haglskur.

For Trier var Melancholia en utforskning av hans egen depresjon, blant annet uttrykt gjennom den forvrengte, forsinkede tidsopplevelsen. Melankoliens tyngde blir tydelig når Dunst løper som i sirup over en eng, med brudekjolen slepende etter seg, festet til brune fangarmer eller røtter.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse