Annonse
12:20 - 14. februar 2018

Nordmenn har fobi for nye begreper, skriver Emil Flatø.

Vi mangler begreper for hvor samfunnet er på vei, skriver Emil Flatø.

Nyordfobi: Norge har snart et helt arbeidsliv bygget på importbegreper fra Silicon Valley, men begrepene har til gode å bli innarbeidet i det norske språket. Her ser statsminister Erna Solberg en film om syriske flyktninger gjennom virtual reality-briller i Davos. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Annonse

Emil Flatø

 

skriver hver uke om kunst og offentlighet.

 

«Pleier man faktisk å si prangende forbruk blant norske sosiologer?» spurte jeg en venn som er sosiolog her om dagen.

Svaret var ja. Det er kanskje ikke den beste oversettelsen, men ja.

Jeg hadde støtt på ordet conspicuous consumption i en bok jeg oversetter. Begrepet ble introdusert i 1899 av den amerikanske sosiologen Thorstein Veblen i hans verk om the leisure class («fritidsklassen»?), og viser til hvordan folk med penger å avse gjerne kjøper ting – gullklokker, veldedighetsfond – som viser frem, eller til og med øker, den sosiale statusen deres.

Det er et ganske nyttig begrep for å forstå seg på nyrik velstand, og på engelsk har det for lengst sivet ut av akademiet og inn i den utdannede dagligtalen. Da emneknaggen RKOI (Rich Kids of Instagram) oppsto, skrev amerikanerne lange essay om conspicuous consumption i det 21. århundret. Da en reporter for klikkhoresiden Buzzfeed skulle introdusere videoen hvor han spiser 16 tacoer på en time, beklaget han i forveien sin conspicuous consumption.

Hva med kulturknabbing for kulturell appropriasjon, det er jo mye morsommere?

I Norge, landet hvor «nyrik» er en felles, historisk erfaring, har man ikke engang landet på en felles oversettelse. Sosiologene sier stort sett prangende forbruk, men man kan også støte på statusforbruk. Amatøroversettelser i mediene kan fort lande på iøynefallende forbruk. Engelskordboken har fått det for seg at det heter skrytkonsum.

 

Mediemaskiner i andre land elsker et nytt motebegrep de kan kaste seg over. I norske redaksjoner er frykten for å fremmedgjøre dem som ikke følger med, viktigere enn presisjon eller ny forståelse. Tøyen er stedsutviklet til en ugjenkjennelig startup village med så mange gode cocktailbarer at selv fritidsklubben kaller seg nabolagsinkubator, og likevel kan man ikke skrive om gentrifisering uten å inkludere minst ett avsnitt om hva begrepet betyr.

For å sukre pillen bruker norske mediefolk og gjengen i Språkrådet mye tid på å prøve å finne opp mindre avskrekkende ord enn dem akademikere har funnet på. Kanskje vi kan kalle gentrifisering for borgerliggjøring? Hva med kulturknabbing for kulturell appropriasjon, det er jo mye morsommere? Motemolo, datasnok og gubbebelæring – dette er ikke vanskelig å parodiere (fasit nederst på siden).

Svensk offentlighet slår meg som en rak motsetning når det kommer til dette. Noen synes kanskje det er parodisk at det tidvis snakkes om rasefiering i stedet for etnisitet, for å vise til at rase spørs på den som ser (jeg synes det har sin pedagogiske funksjon). 

I Norge, landet hvor «nyrik» er en felles, historisk erfaring, har man ikke engang landet på en felles oversettelse.

Et mer sentrumspolitisk eksempel er at flere svenske aviser i 2016 begynte å leke med en erstatning for høyre-venstreskillet i politikken: GAL-TAN. Bokstavene står for Grønn-Alternativ-Liberal versus Tradisjonell-Autoritær-Nasjonalist, og fanger noe om hvordan eksempelvis innvandring og klima deler moderne velgere på måter som ikke har så mye med den økonomiske politikken å gjøre, bare tenk på partiet Venstre. I offentligheten kan sånne ord utrette noe helt annet enn de kan i akademia: Folk begynner å leke med dem, identifisere med dem, diskutere dem, analysere i et nytt lys. Det er først i offentlighet at begreper som er til for å forstå samfunnet virkelig kan begynne å virke.

Det er mange gode grunner til at det ikke er sånn i Norge. Det er i grunnen fint å jobbe for å snakke sammen på måter alle kan forstå.

Det som er synd, er at vi får et broket språk for å snakke om og forstå et samfunn som utvikler seg og blir mer komplekst. Oslo gentrifiseres fortere enn du rekker å si «Tøyenløftet», og en hel fil på E18 inn mot byen fra vest er satt av til prangende forbruk: Jeg har råd til både Tesla og en au pair å samkjøre med, prøver finansmennene som freser forbi i kollektivfeltet å signalisere. Norge har snart et helt arbeidsliv bygget på importbegreper fra Silicon Valley – startups som vil bli enhjørningsbedrifter ved å disrupte et felt og skalere opp suksessen – uten at disse begrepene tar for mye plass i den kollektive bevisstheten. Det måtte en innvandringsfiendtlig finansminister i indianerkostyme til før et lite sjikt til venstre for Arbeiderpartiet begynte å snakke om kulturknabbing.

På et eller annet punkt blir vi ute av stand til å beskrive landet som hva det er blitt. Eller, for å si det på en annen måte: Når det store russiske datasnokangrepet kommer, blir det ingen sak å bryte gjennom motemoloen vår.

 

Fasit. Motemolo: catwalk. Datasnok: hacker. Gubbebelæring: mansplaining.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur