Annonse
00:00 - 09. februar 2018

I den nettbaserte visningsvirkeligheten er spillefilmen en fisk på land, skriver Ulrik Eriksen.

Strømmetjenestene gjør spillefilmen til en fisk på land, skriver Ulrik Eriksen.

Store vyer: Netflix har produsert ambisiøse filmer som Bong Joon-Hos Okja, med Tilda Swinton i en hovedrolle.
Annonse

I et land der vi alltid tenker på kunstneriske prestasjoner som avhengig av statlige støtteordninger, er det lett å glemme at det viktigste premisset for det forrige århundrets utvikling av filmkunsten, var den usedvanlig lukrative forretningsmodellen.

Å ta opp levende bilder, sette dem sammen i en rekkefølge og presentere resultatet på et lerret foran et betalende publikum, viste seg raskt som en uovertruffen måte å tjene penger på. De romslige marginene ga verden en splitter ny kunstform og amerikanerne en ny storby.

På 1950- og 60-tallet var det mange som spådde at fjernsynet ville ta knekken på kinofilmen. Men selv om tv tok store markedsandeler, var ikke mediet i nærheten av å konkurrere på visningskvalitet, dessuten tilbød reklame- og lisensfinansiering betydelig tøffere marginer og tilhørende krav om forenklede og innbringende fortellerteknikker, fremfor visjonære utfoldelser. Nedgangen i kinobesøket sammenfalt dessuten med oppgang i folks filmbevissthet, og det ble klart for de fleste vesteuropeiske land at kunstformen fortjente og betinget en viss grad av statlig støtte.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur