Annonse

Annonse

00:00 - 09. februar 2018

I den nettbaserte visningsvirkeligheten er spillefilmen en fisk på land, skriver Ulrik Eriksen.

Strømmetjenestene gjør spillefilmen til en fisk på land, skriver Ulrik Eriksen.

Store vyer: Netflix har produsert ambisiøse filmer som Bong Joon-Hos Okja, med Tilda Swinton i en hovedrolle.

I et land der vi alltid tenker på kunstneriske prestasjoner som avhengig av statlige støtteordninger, er det lett å glemme at det viktigste premisset for det forrige århundrets utvikling av filmkunsten, var den usedvanlig lukrative forretningsmodellen.

Å ta opp levende bilder, sette dem sammen i en rekkefølge og presentere resultatet på et lerret foran et betalende publikum, viste seg raskt som en uovertruffen måte å tjene penger på. De romslige marginene ga verden en splitter ny kunstform og amerikanerne en ny storby.

På 1950- og 60-tallet var det mange som spådde at fjernsynet ville ta knekken på kinofilmen. Men selv om tv tok store markedsandeler, var ikke mediet i nærheten av å konkurrere på visningskvalitet, dessuten tilbød reklame- og lisensfinansiering betydelig tøffere marginer og tilhørende krav om forenklede og innbringende fortellerteknikker, fremfor visjonære utfoldelser. Nedgangen i kinobesøket sammenfalt dessuten med oppgang i folks filmbevissthet, og det ble klart for de fleste vesteuropeiske land at kunstformen fortjente og betinget en viss grad av statlig støtte.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
per utgave
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 199,-
per måned
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Inkluderer eAvis og tilgang til hele arkivet med over 50 000 artikler.

Annonse