Annonse

Annonse

00:00 - 09. februar 2018

De døves kamp

Krevende dokumentarteater om en neglisjert del av holocaust-historien.

Nøkternt: Det mest teatrale øyeblikket i Gråtende hender er når Ronny Patrick  Jacobsen bruker stolen som motorsykkel, til lyden av en rusende motor. Foto: Dag Jenssen

Teater Manu har sitt utspring i døves kultur og språk, og med Gråtende hender – om døve i Hitlers Tyskland forteller de om døves skjebne under andre verdenskrig. Historien formidles av tre skuespillere og én stemmeskuespiller, så forestillingen er tilrettelagt for både døve og hørende, men den er kanskje mest fengslende for dem som ikke kan tegnspråk.

Tegnspråk som scenespråk. Fortelleren (Eitan Zuckerman) ønsker publikum velkommen og poengterer at dette ikke er teater. Alt vi nå skal få høre har virkelig skjedd, og det er ingen her som skal kle seg opp. Jeg tror ikke på ham, for på scenen står seks stoler med naziuniformer hengende over rygglenet. «Dersom det henger en pistol på veggen i første akt, må den fyres av i siste akt,» sa den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Sitatet handler om publikums forventning, på samme måte som fortellerens ord fremstår som et regigrep som skal avvæpne de samme forventningene. Gjelder ikke Tsjekhovs uskrevne teaterlov for dokumentarteater?

Fortelleren skal, sammen med Ipek D. Mehlum, Ronny Patrick Jacobsen og Kjersti Fjeldstad, formidle en flette av historier fra virkeligheten. Dramatiseringen har tatt utgangspunkt i intervjuer med ni døve som overlevde Auschwitz, og skapt to fiktive skikkelser: Den døve Hans og den hørende legen Gertrud. På bakveggen vises bilder i svart-hvitt fra Tyskland på 1920-tallet og frem til slutten av krigen, mens Mehlum og Jacobsen snakker med hendene og Fjeldstad med stemmen.

HER !

Annonse