kunst
Da utbredelsen av fjernsynet utfordret filmbransjen på femtitallet i USA, svarte Hollywood med å gjøre lerretet bredere og skyte filmene i farger. Da tapet av publikum bare økte utover sekstitallet, kontret filmskaperne med å lage filmer med temaer og et (film)språk som ikke kunne vises på tv. Den første strategien ga Hollywood et finansielt pusterom, den andre gjorde kinofilmen til datidens viktigste kunstneriske uttrykk.
Hvordan skal norsk filmbransje møte dagens utfordring fra Netflix’ serievelde? Selvsagt kan vi oppgi kinoen som visningssted, omfavne nettdistribusjonen og satse på en plattformnøytral strategi. Dette er regjeringens visjon. Ønsker vi å bevare kinofilmen, har vi – som på femti- og sekstitallet – to utveier. Enten kan vi møte det med spektakulær overdådighet i form av spesialeffektfantasier (Askeladden) og andreverdenskrigsfabuleringer (Den 12. mann), eller forsøke å fortelle på måter som vanskelig lar seg gjennomføre i en nettbasert produksjonsvirkelighet (Thelma).
De siste årene har det dukket opp en tredje vei: Gjør kinoen til et regionalt samlingssted for lokalpatriotisk navlebeskuing. Dette er igjen muliggjort av de to viktigste filmpolitiske satsingene under regjeringen Solberg, i form av økte midler til regionale støtteordninger samt en lenge etterspurt filminsentivordning.