Annonse
00:00 - 26. januar 2018

Siste forestilling

I den andektige hyllesten Siste resept bruker Erik Poppe nesten to timer på å sementere de siste årenes mediebilde av nylig avdøde Per Fugelli. Men det finnes ubevisste sprekker i betongen.

I sitt element: På Røst blir Per Fugelli tatt imot som en konge. Foto: Martin Otterbeck / Paradox Rettigheter
Annonse

La oss et øyeblikk forestille oss den folkekjære, norske samfunnsmedisineren som en figur i en Tsjekhov-novelle. Utvilsomt finnes det mye redelig ved Per Fugellis insisterende skriverier om mennesker som faller utenfor, om den destruktive frykten for muslimer, om fellesskap og samhold. Men som med Tsjekhovs hovedpersoner – de er gjerne landsbyleger, livnært av en disproporsjonalt viktig posisjon i bygda de bor i – finnes det tilløp til at egen narsissisme blir ledesnoren i interessen for medmennesker. 

Var Fugelli glad i mennesker? Eller var han glad i at andre viste glede når de så ham? Det er en forskjell her, og det er ikke åpenbart at Fugelli faller ned i førstnevnte kategori. Han hevder selv i filmen å like Røst fordi han elsker «de 592 englene» der ute. De er så naturlige, i pakt med omgivelsene. De er ydmyke, beskjedne og flinke til å dø. De forstår intuitivt større sammenhenger. De er hans folkeuniversitet. 

I filmen besøker han det pittoreske øysamfunnet flere ganger (familien eier en fraflyttet fiskerbolig der) og blir tatt imot som en konge. Alle smiler, klemmer og bukker respektfullt for ham. Er det fordi han er blitt en av dem? Eller kan denne lett underdanige oppførselen ha noe med at Fugelli er en betydelig person? At han stadig er gjest hos Skavlan eller figurerer på forsiden av VG? Og kan det hende at Fugelli liker seg så godt på Røst fordi han – som Tsjekhovs landsbyleger – her får så god valuta for statusen sin?

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse