Annonse
10:06 - 24. januar 2018

Rent faktisk, hva er dette for noe?

En hval i ørkenen skapte noe sjeldent i samtidskunsten: ekte forundring.

Arkeologisk utgraving fra fremtiden: I Theater of Disappearance på MOCA Geffen Contemporary i Los Angeles, blander Adrian Villar Rojas sjømat og neonjoggesko i en fryser for å lage et frossent, levende stilleben. Og et velgjort bilde på hva slags menneskelig medskapt klode vi er i ferd med å etterlate oss.
Annonse

Mysterium: «Hval» er bekreftet observert midt i den sanjuanske ørkenen

Det var tittelen på en artikkel som sto på trykk den 17. mai i fjor i Diario de Cuyo, hovedavisen i det argentinske San Juan-distriktet.

«Ingen vet sikkert hva det er, men de storslåtte bildene har tiltrukket seg mye oppmerksomhet (…). Alt tyder på at det er snakk om en forstenet hval, med unntak av én liten detalj: Den ligger midt i den sanjuanske ørkenen (…).»

Adrián Villar Rojas

Født i 1980 i Rosario, Argentina.

Kjent for sine kompliserte arbeider der han utforsker Antropocen.

Han bruker tegninger, video, skulpturer og musikk i sine installasjoner.

Dette er hvordan Adrian Villar Rojas foretrekker at folk møter kunsten hans. To dager senere, en evighet i vår medietidsalder, hadde mysteriet i San Juan spredd seg vidt nok til at noen tipset om at det finnes en kunstner som har bygget flere kunstige hvaler og plassert dem rundt omkring i den argentinske ørkenen – selv om akkurat denne hvalen var ukjent, produsert fritt fra en institusjon og plassert ut av Villar Rojas og teamet hans i all hemmelighet fem år tidligere. Men dagene hvor ingen skjønte noen ting, har Villar Rojas beskrevet som noen av de beste i kunstnerskapet, fordi kunsten hans, i et øyeblikk, hørte til i en gråsone. Den kunne være et fossil (men hvordan kom hvalen seg til ørkenen?), den kunne være myte, den passet ikke inn i noen av de etablerte forståelsesformene til de intetanende sanjuanerne.

Av alle tingene man ikke nekter seg i samtidskunsten, er det overraskende vanskelig å oppnå det hvalen i ørkenen skapte: ekte forundring. Sånn: Helt faktisk, hva er dette for noe? Hundre år etter at det første pissoaret ble forsøkt installert i et kunstgalleri, synes det eneste ufravikelige kravet man stiller til kunst å være at institusjonen som finansierer den får plassert logoen sin et sted. At det instagrammende publikum skal ha en tægg å knagge kunstselfiene på. Det siste man vil gi avkall på i kunsten, er at det skal finnes en ramme rundt den. En forståelig setting. Hypen skal frem.

Uten tittel: Adrian Villar Rojas er grunnleggende skeptisk til å skille kunsten fra livet, og verkene fra hverandre. Når han først jobber i museumskontekster, som i Theater of Disappearance, kaller han enkeltverkene for rene detaljer. Alt destrueres etterpå, og blir gjerne materialer i senere arbeider.

Men antropocen – tanken om at menneskelig aktivitet er blitt så omfattende og intens at det vil synes i sedimentærlagene fra vår tid – er en grunnleggende utfordring mot de stakittgjerdene vi har satt opp rundt kulturen. Tanken om en menneskeskapt geologisk alder viser de ytterste konsekvensene av noe vestlig kultur har innstilt oss på å forgude: den menneskelige skaperkraften. Da blir det fort noe uhyggelig over å innbille oss at vi kan stå på et museum og se på rendyrkede utslag av menneskers geni – som om det var en ren forestilling, et skue til forlystelse. Som om det ikke var en skjebnesvanger kraft. Susan Schuppli, professor i visuell kultur ved Goldsmiths i London, leser heller svære oljesøl eller plastøyer i havet som verdenshistoriens største fotografier, trykket med jordkloden som lerret.

Adrian Villar Rojas har satt ord på dype kvaler om hvordan han kan virke som et stort, mannlig kunstnerego, på en foranderlig planet som er i ferd med å overopphetes av all den menneskelige iveren. (Det er ironisk nok en produktiv bekymring å ha – allerede som 31-åring fikk han masse boltreplass på Veneziabiennalen i 2011.)

I vinter vises hans utstilling Theater of Disappearance på MOCA Geffen Contemporary i Los Angeles. Der har han tatt en masse motiver fra kunsthistorien – luksusartikler og hodeskaller fra vanitasmalerier, stilleben av fruktfat, readymades med sykkelhjul og surrealistiske, knuste egg; slakterkjøttet i utstillingsvinduet de franske impresjonistene interesserte seg for, emblemer fremfor noen på forbrukerens fetisj for god vare.

Villar Rojas har gjenskapt motivene med ekte, organiske materialer – ekte egg, ekte dyreslakt, ekte sykkelhjul fra havets bunn – funnet på supermarkeder i Los Angeles eller sendt inn fra hans destruerte utstillinger rundt om i verden (Rojas prøver å ikke etterlate seg verker). I museet har han plassert dem i frysere, som står mellom steinformasjoner og sedimentstammer hvor organiske og kunstige lag er lagt om hverandre. Utstillingsrommet er dekket fra gulv til tak i akrylblåfargen som brukes på hollywoodsett. Det eneste lyset i det dunkle rommet, er lyset fra fryserne. Den eneste lyden, er duren fra dem. Totalinstallasjonen har ingen tekster.

Slakt: Hvem skulle trodd, men det viser seg at kuldegrader får og fryserlys gir en slags ekte HD-effekt til organisk materiale.

Det var ikke akkurat som å gå tur i ørkenen og støte på en forstenet hval. Men synet av en ekte okseskrott, som nærmest får høyresolusjon når den vises med et jevnt lys og ti kuldegrader, og frosset i tid, holdt fra å råtne – like livaktig som den kryogenisk nedfrosne baseballspilleren Ted Williams – er noe eget. Det fyller deg med en annen form for undring enn den intellektuelle nøtten («kan dette være kunst?») som var et pissoar på en pidestall signert «R. Mutt» (ferdiglaget av Marcel Duchamp).

For meg ga det i alle fall form til tanken om at menneske og materie, natur og kultur, livet selv og våre fineste tanker om det, er filtret sammen ved roten.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse