Annonse
00:00 - 02. februar 2018

Glipen som glapp

 Det gjelder å vite forskjellen på en sprekk og en snublestein.

Langs riksveien: Lisa Torell brukte tre uker på praktiske og minde praktiske gjøremål i Småland. Foto: Johanna Gustafsson
Annonse

Anmeldelse

 

Lisa Torell

Glipens potensial

 

Nordnorsk kunstmuseum

12. januar–11. februar

 

 

En asfalthaug ligger rammet inn av kantstein, med skrivebordslamper som gatelys. Kan dette kalles et fortau? Det mener øyensynlig Lisa Torell, som i anledning sitt doktorgradsarbeid viser installasjonen i foajeen på Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø.

Potential of the Gap er navnet på Torells stipendiatprosjekt ved Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) på Kunstakademiet i Tromsø. PKU er et program for å forske gjennom kunst, med andre ord å skape kunst som bidrar til refleksjon omkring «prosess, metoder og kontekst». Et nylig inngått samarbeid med Nordnorsk Kunstmuseum gir stipendiatene sjansen til å vise arbeider også utenfor akademia.

Mellomrom. Lisa Torell har villet utforske fortauets idé, snarere enn likheten med et fysisk fortau. Dermed er det egentlig ingen innvending mot verket at Figur 017, minimimått för lågt gångflöde ligner en dårlig utført midtrabatt, med sin manglende grense mot en vegg, en plen eller noe annet som gjerne flankerer et fortau.

Så hva er hun opptatt av ved fenomenet fortau? Ifølge utstillings­teksten handler det om verdens mellomrom, i form av sprekker og gliper samfunnet ikke helt har greid å kontrollere, i fortauets tilfelle grensen mellom offentlig og privat. Strukturene blir synlige der de mangler, mener Torell, og illustrerer ideen med at når noen stammer, blir vi klar over systemet for vanlig tale. Men er et fortau noen glipe i offentligheten? Hva er mer offentlig enn et fortau?

Den til tider kaotiske blandingen av gammelt og nytt signaliserer at her kan det meste skje, slik at publikum bør gjøre det til en vane å stikke innom.

Stedsminner. Foruten fortausskulpturen vises videodokumentasjon fra Torells arbeider i stipendperioden, på ulike steder i Sverige, Norge, Polen og Tyrkia. Den tre ukers arbeidsprosessen i svenske Småland ble utført i samarbeid med Johanna Gustafsson Fürst, under tittelen Riksväg 25, delat samhälle innebär en gemensam skuld (2016/2017). Blant aktivitetene vi ser er raking av høy, rydding av skog, og maling av en gul linje på et smalt blått stoff over en ubevokst tomt.

Dokumentasjonen blir omtalt av Torell som en «In Situ Souvenir», et «stedsminne» som skal tydeliggjøre stedets betydning for kunsten, og gjøre prosessen til det viktigste aspektet ved verket. I Småland skal hensikten ha vært å synliggjøre steder litt utenfor allfarvei, hvor Torell mener samfunnsstrukturene er mer fragmentariske.

Eksperimenter. For Nordnorsk Kunstmuseum er samarbeidet med PKU et eksperiment, på linje med øvrige eksperimenter siden direktør Jérémie M. McGowan tok over for to år siden. Det mest storslagne stuntet har vært forvandlingen av hele huset til et tomåneders Samisk Kunstmuseum (Sámi Dáiddamusea), under det samiske hundreårsjubileet i fjor.

For tiden settes museets faste samling under lupen, ved at de museumsansatte har fått frie tøyler til å vise den frem alt annet enn kronologisk. Høydepunktet er et nydelig rom viet den samiske kunstneren Britta Marakatt-Labba, som i fjor fikk sitt internasjonale gjennombrudd under Documenta i Kassel. Ikke alle de øvrige innslagene er like vellykket, men den til tider kaotiske blandingen av gammelt og nytt signaliserer i det minste at her kan det meste skje, slik at publikum bør gjøre det til en vane å stikke innom.

 

Malingstørke. «Er det en glipe mellom det offentlige fortauet og inngangspartiet i det semioffentlige Nordnorsk Kunstmuseum?» spør museet håpefullt i sin tekst om Lisa Torell. Muligens finnes svaret i avhandlingen hennes, men på utstillingen er det vanskelig å trekke noen konklusjon. Kanskje er problemet de lite tilgjengelige tekstene, som burde ha vært korrekturlest, kanskje også oversatt av museet. For dette er tekster på et dårlig og rotete svensk, proppfullt av språkblomster, orddelingsfeil, kunstsvada og manglende samsvar mellom setningsdeler («jag använder sig av…»).

Utstillingen fremstår hverken særlig godt tenkt eller montert, og bærer preg av sin plassering i inngangspartiet. For å se Istanbul-videoen, må du nærmest stå på utstilling foran resepsjons­disken, noe som ikke innbyr til lengre studium. Alle videoene virker uklipte og langtekkelige, og opplevelsen minner ofte om å se maling tørke – noe som nettopp er det vi gjør i videoen fra Gdansk, der en eldre mann møysommelig maler et gjerde i havnen.

Lisa Torell virker drevet av en slags anleggsarbeiderfetisjisme

Minimumsmål. Fortausskulpturen er tidligere oppført på Bonniers Konsthall i Stockholm. Der ble det opplyst at den viste minimumsmålene for hvor bredt et fortau må være hvis en person i rullestol skal kunne møte en gående, i et område med rolig gange. I Tromsø får vi ingen slik informasjon, noe som gjør hensikten vanskelig å gripe. Det er nærliggende å tenke på et verk av Joseph Beuys, Strassenbahnhalteställe (1976), der han støpte av og stilte ut gjenstander fra sin barndoms trikkeholde­plass. Forskjellen er at Beuys’ utgangspunkt var dypt personlig, mens Lisa Torell virker drevet av en slags anleggsarbeiderfetisjisme.

Videoarbeidene har på sin side en bismak av kulturell kolonialisme, noe som kan være en risiko når urbane kunstnere dukker opp på landet for å gjøre en «intervensjon». Er det så sikkert at de fastboende i Småland selv opplever stedet sitt som en «glipe» i verden? Det som for en utenforstående kan virke perifert og ubetydelig, kan for den hjemmehørende være både system og univers. Lisa Torells hovedbegrep kan være mer relativt enn hun tror: Den enes mellomrom kan være den andres rom.

Annonse