Annonse

Annonse

00:00 - 22. desember 2017

Den norske mann

Furet, værbitt krigshelt er tilbake på lerretet – men hvorfor nå?

Uerfaren: Valget av Thomas Gullestad fungerer der fordringene i hovedsak er fysiske, men kommer til kort i scener som er ment å invitere publikum «inn i hodet» på Jan Baalsrud.  Foto: Petter Skafle Henriksen

Okkupasjonsdramaet er en stor sjanger i norsk filmhistorie, som det siste tiåret er blitt vekket til live igjen – bølgen ble satt voldsomt i gang av den svulstige Max Manus (Joachim Rønning og Espen Sandberg, 2008) og var sist representert ved fjorårets Kongens nei (Erik Poppe, 2016).

2000-tallsfilmene har ikledd den norske krigshistorien Hollywood-drakt, gitt oss helter av episke dimensjoner, og brukket om fortellingene til å passe manusbiblenes foretrukne dramaturgi. De lover publikum en godfølelse over å være norske nordmenn i Norge, med trykk på menn, og egner seg særdeles godt som juleblockbustere når selvtilfredsheten brer seg over det ganske land.

Når Harald Zwart velger å lage en ny film om motstandsmannen Jan Baalsrud i 2017, er det lett å mistenke det sistnevnte som hovedmotivasjon for å presentere det som kan ligne en nesten-remake av Arne Skouens formfullendte Ni liv fra 1957. Det er få andre signaler å spore om hvorfor nettopp denne historien skal fortelles om igjen. Visst er historien om Baalsrud helt utrolig, men virkeligheten overgår som kjent fantasien, som Den 12. mann i utpreget grad lider under.

HER !

Annonse