Annonse

Annonse

00:00 - 15. desember 2017

Johanne Nordby Wernø om kuratorenes stilling

Kuratorene er oljen i kunstmaskineriet, skriver Johanne Nordby Wernø.

Kuratorsamling: I mai holdt den internasjonale foreningen for kuratorer innen samtidskunst kongress i Norge. Rundt hundre kuratorer besøkte Oslo og Tromsø. Bildet er fra Kunstnernes Hus i Oslo. Arkivfoto: Christina Ulriksen

Jeg føler meg litt gammel, men jeg innrømmer det: Også for elleve år siden skrev jeg en folkeopplysende artikkel i Morgenbladet om hva kuratorer gjør («Tusenkunstnerne»), den gang en reportasje fra verdens navle anno november 2006, Berlin. Jeg ringer julen inn med en ny sak om dette metier, i anledning at Norsk Kuratorforening – som ikke fantes sist – har bedt Agderforskning kartlegge foreningens medlemmer og deres arbeidsvilkår. Forskerne har også spurt landets ledende kunstinstitusjoner hvordan de ser på kuratorene, og hva de gir dem i lønn.

Det kan virke som om kuratorene, i likhet med kunstnerne, er litt for idealistiske for sitt eget beste.

Resultatene som nå offentliggjøres er viktige, fordi kuratoren er den som mer enn noen andre i kunstmaskineriet har ansvar for å formidle kunsten til publikum, en oppgave som stadig flere innser viktigheten av. Om kunsten er aldri så god, tvinger dessverre mange utstillinger fortsatt frem spørsmålet om hvorvidt treet egentlig falt i skogen (og transcenderte virkelig treet både tid og rom, slik det sto i pressemeldingen?) Samtidig er yrkesrollen såpass ny at ingen så langt har fått tallfestet hvordan de jobber og hvem de er. Med en svarprosent på hele 83 prosent blant både kuratorene og institusjonene som hyrer dem, er den nye rapporten et solid arbeid.

Foreningens 78 medlemmer – og jeg bekjenner først som sist at jeg selv er et slikt, selv om jeg ikke praktiserer for tiden – tilhører en yrkesgruppe Norge ikke er mer dus med enn at Store Norske Leksikon fremdeles definerer kuratoren først og fremst som en offentlig oppnevnt verge for den som er for ung til å forvalte sin formue, eventuelt som en sosionom. Til slutt legger leksikonet til at kurator også kan være en betegnelse «løsrevet fra spesifiserte kvalifikasjoner som omtaler en funksjon, f.eks. det å sammenstille … en kunstutstilling». 

Taletid

Morgenbladets kritikere skriver om kultur og omegn.

 

Tre av fire av de organiserte kuratorene oppgir imidlertid kvalifikasjoner på master- eller hovedfagsnivå, og over halvparten har mer enn ti års kuratorisk erfaring. Utdanningen i kuratorpraksis ved Universitetet i Bergen, som uteksaminerer en stor andel av dem, er blitt 13 år; for øvrig har mange kunsthistorisk bakgrunn.

Men finnes det arbeid til dem, og er kravet deres om egne arbeidsstipender over statsbudsjettet legitimt? 

25 av de 30 organisasjonene som ble spurt – fra de største til de små kunstnerdrevne, fra Tromsø til Kristiansand – svarte på undersøkelsen. 23 av dem har hyret frilanskuratorer de siste fire årene. Iblant har disse institusjonene fast ansatte kuratorer og supplerer med frilansere, andre ganger har de ikke egen stab og liter kun på de innleide. På minussiden forteller noen at auteurene blant frilanserne ikke viser nok forståelse for organisasjonenes mål og drift. På plussiden hyres de ikke bare fordi de legger fra seg nye ideer, nettverk og kunstnere i organisasjonene, men også fordi de bidrar til maktspredning.

Kunstkritikk-redaktør Jonas Ekeberg var altså for svartsynt da han i en kommentar om kunsthistoriefaget tidligere i vinter retorisk spurte seg når Nasjonalmuseet, eller «flertallet av landets kunstmuseer», sist benyttet seg av en frilanskurator og anerkjente deres «bidrag til det kunsthistoriske og museumsfaglige arbeidet». Institusjonene er ikke så lukkede og selvsentrerte som antatt, viser rapporten. 39 prosent har de siste fem årene brukt frilansere mer enn før, og en av tre sier de vil øke bruken i fremtiden.

Samtidig innrømmer 46 prosent av kuratorene at de har påtatt seg ulønnet arbeid siste fem år. Det gjelder til og med de fast ansatte kuratorene, som i utgangspunktet tjener 45 prosent bedre enn frilanserne. I prekariatets hus er det mange rom; det kan virke som om kuratorene, i likhet med kunstnerne, er litt for idealistiske for sitt eget beste.

 

Denne artikkelen er laget i samarbeid med Kunstkritikk, og publiseres også der.

Annonse