Annonse

Annonse

00:00 - 22. desember 2017

Storhet i pianissimo

Klavermusikken er storslagen – i vid forstand. Men de største pianistene er ikke alltid de beste.

Nye toner: Man skulle kanskje tro at de mest etablerte sto sikrest i det kanoniserte repertoaret, men nye tilnærminger fra yngre og mindre erfarne utøvere kan like gjerne være det som skal til for å åpne mestrenes skattkammer på nytt. Foto: Amy T. Zielinski / Redferns / Getty Images Amy T. Zielinski / Redferns / Getty Images

I sommer hørte jeg en konsert med Mozart-sonater fremført på et lite hammerklaver. Det var knapt større enn et middels salongbord, og på den vesle krakken, nærmest sammenkrøket, satt en etter hvert betydelig fortolker av dette repertoaret: den sør-afrikanske pianisten Kristian Bezuidenhout. Hvilket navn! Men hvis noe ved konserten ga inntrykk av beskjedenhet, var det i tilfelle størrelsen på instrumentet alene. Spillet var nemlig storartet.

Likevel var opplevelsen uvant. For det er noe med pianister og storhet: De tenker stort, gestikulerer i store sveip, spiller selvfølgelig stor musikk, og må håndtere et beist av et møbel. Et knippe nye klaverplater fremkaller bildet: Store pianister, både etablerte og mindre kjente, spiller stor og mindre betydelig musikk mer og mindre overbevisende.

Russeren Evgeny Kissin, en av vår tids tekniske vidundere, gir seg i kast med sentrale Beethoven-sonater, noen av den vestlige kunstmusikkens kronjuveler. Det samme gjør den foreløpig mindre omtalte Olga Pashchenko, igjen på hammerklaver og med større hell enn Kissin. Krystian Zimerman, den ruvende polske perfeksjonisten, er etter et langt opphold ute med Schuberts to siste sonater, som knapt står tilbake for Beethovens. 

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.