Annonse

Annonse

00:00 - 17. november 2017

Ytterst på stolen

Over 40 år har Det Norske Kammer­orkester gått fra solid tradisjon til risikabel utforskning, skriver Emil Bernhardt.

På leting: Kammeorkesteret preges av trangen til eksperimenter og utforskning. I 2015 arrangerte de konsert i Astrup Fearnley-museet med den drastiske tittelen «Gates of Hell». Foto: Kyrre Lien / DNK

Det må ha vært en gang tidlig på 90-tallet. Jeg befinner meg i en konsertsal i en småby på Østlandet. På scenen sitter Det Norske Kammerorkester, disiplinert oppstilt i tradisjonelle, svart-hvite konsertantrekk. Så, inn foran musikerne kommer den britiske fiolinisten Iona Brown, barbent og i gallakjole (den byttes i pausen), som en slags dansende dronning! Med grasiøst myndige bevegelser leder hun orkesteret i Benjamin Brittens dramatiske Variasjoner over et tema av Frank Bridge, et av repertoarets mest krevende verk. Magisk, mørkt og gnistrende låter det fra scenen, jeg sitter som fjetret.

Når Det Norske Kammerorkester i disse dager feirer sitt 40-årsjubileum, er det på mange måter slående hvor mye som har forandret seg siden konserten med Brown tilbake på 90-tallet. De 20 årene hun var kunstnerisk leder, fra 1981 til 2001, var opplagt avgjørende for orkesterets utvikling. Men Terje Tønnesen, som både startet det hele i 1977 og fremdeles leder orkesteret, skal ha like mye av æren. Det forunderlige er bare at man knapt kan tenke seg mer ulike musikerpersonligheter enn nettopp Brown og Tønnesen. Samtidig sier forskjellen mellom dem noe interessant om tendenser i den klassiske musikken.

 

Annonse