Annonse

Annonse

00:00 - 08. desember 2017

Rastløs virtuos

Eivind Holtsmark Ringstad imponerer med bratsjen. Men iblant tar utålmodigheten over.

Skyhøyt nivå: Eivind Holtsmark Ringstad virker selvskreven i solistrollen. Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss / Lawo

Blant de mange norske strykervirtuosene som stormer frem for tiden, står bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad (f. 1994) i fremste rekke. I likhet med sin jevngamle kollega, fiolinisten Guro Kleven Hagen, gjør han seg ikke bare bemerket som kammermusiker. Også solistrollen virker selvfølgelig for disse musikerne. Og som Hagen har gjort før ham, platedebuterer Ringstad nå med Oslo-Filharmonien i ryggen – det fremstår som den naturligste sak av verden.

Dermed er det kanskje lett å glemme hvor stort et solistoppdrag, for ikke å snakke om en platedebut, med dette orkesteret er for en ung norsk musiker. Solistrollen er prestisjefylt, men den er også kunstnerisk krevende. Det handler om å beherske et omfattende medium fra en utsatt posisjon, om å bære frem et stoff yngre musikere ikke alltid kan overskue, rimelig nok. På den annen side er historien full av musikalske fortolkere som, tilsynelatende løsrevet fra verkenes kontekst, lytter seg frem til uttrykk og nyanser med slående sporsans.

Blek og drømmende. Eivind Holtsmark Ringstad er åpenbart musikalsk til fingerspissene. Han har en gyllen, uttrykksfull lød i bratsjen og fremstår selvsikker og med overskudd foran orkesteret. Samtidig fornemmer jeg en viss utålmodighet i fortolkningene, et uttrykksbehov som riktignok er friskt og energisk, men som også kan virke noe forsert og pågående. Det er som om øret for det verket selv har å meddele ennå ikke er utviklet til samme høye nivå som ferdighetene på instrumentet. Dette gjør seg gjeldende på ulike måter i platens to verk, som også seg imellom er høyst forskjellige.

HER !

Annonse