Annonse
00:00 - 24. november 2017

Raseriets katedral

Vanessa Baird bruker samvittigheten vår som punchingball i en storslagen utstilling.

Monumental pastell: Motivene veksler mellom overfylte eventyrpaneler og gråblå havbilder med druknende flyktninger.
Annonse

En katedral av høye, smale pastelltegninger møter oss i høyre overlyssal på Kunstnernes Hus. Arkene henger løst fra en list under taket, lett vippende som nylig utrullede østasiatiske landskapsmalerier. Flatene er fylt med japanskinspirerte – japonistiske – bølger og tettpakkede ornamenter som minner om tarmslyng, blandet med lidderlige og groteske figurer, ofte fra populærkulturen. Snøhvit henger i en galge, Rødhette sitter lent mot et tre med blottet underliv og hendene i skrittet. Vi ser prompende blondiner, masturberende dverger, parterte ulver, bæsjende teletubbies og strippende smurfer.

Dette er Vanessa Baird i kjent stil, mørk og hemningsløs, i en jevnbyrdig kamp mellom satire og raseri. Flyktningtemaet fra Lorck Schive-utstillingen i 2015 spiller en hovedrolle – arbeidene hun vant den store kunstprisen for, dekker én av langveggene, men temaet er også videreutviklet på en måte som tvinger oss til å se overganger mellom «oss» og «dem». Mellom bølger som kunne ha vært hentet fra et tresnitt av Hokusai (1760–1849), dukker druknende ansikter opp, brune og stiliserte på måter som minner om en rasistisk barnebokillustrasjon fra 1800-tallet. Runde, hvite øyne stirrer på oss over store, smultringaktige lepper, en negerkarikatur som glir over i referanser til Munchs ordløse skrik.

Hykleri. Kanskje er det tidstypisk at Skrik-versjonen av Vesle Svarte Sambo kjennes mer sjokkerende enn det seksualiserte innholdet i eventyrscenene. Masturbasjon, kroppsvæsker og ekskrementer gir et nesten dagligdags humoristisk inntrykk, noe som trolig ville glede Vanessa Baird, som vel først og fremst vil eksponere oss for selve livet. Til sammenligning stiger skammen over rasismen opp i meg som et fysisk ubehag. Vårt eget hykleri er nesten uutholdelig å feste blikket på. Det drukner mennesker i Middelhavet, men vi ser dem ikke slik, vi ser stereotypier – lik negertegningene fra 1930-tallet, Tintin i Kongo eller muntre dansenumre med blackface fra amerikansk varieté.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur