Annonse
00:00 - 24. november 2017

Nyliberalismens marionetter

Når satiren blir for bekmørk, er konturene vanskeligere å få øye på.

På sykehus: Det er nok ikke tilfeldig at mye av handlingen i The Killing of a Sacred Deer er lagt til sykehusmiljøer. Foto: Atsushi Nishijima / Norsk Filmdistribusjon 
Annonse

Det er til å begynne med ikke mye som er off i Yorgos Lanthimos’ psykologiske balanseøvelse av en film, men det er noe med detaljene – sykehusgangene hvor hovedrollens kirurg jobber er litt for glansede, og intonasjonen i replikkene som utveksles er hakket for monoton, som om hverdagslivets sosiale ritualer har filt vekk den menneskelige affekten, og omsorgen har blitt maskinell.

Sakte, men sikkert forsvinner imidlertid filmens tilsynelatende realistiske forankring, og avslører et mikrokosmos med moralske kompassnåler i fri flyt. Merkelapper som både mystisk thriller og horror har blitt påført The Killing of a Sacred Deer, som hadde premiere i konkurranseprogrammet i Cannes i vår, men det er absolutt den underliggende psykologiske trusselen om hva som kan skje, mer enn de få scenene med eksplisitt vold, som utløser det konstante ubehaget her.

Straff uten nåde. Når det er sagt, er volden ubehagelig nok. Ikke minst fordi den er akkompagnert av et flerrende lydbilde, der en kollaps av musikk og lydeffekter (blant annet av akkordeonisten Janne Rättyä) får hakke innstendig på trommehinnene. Og på mange måter er dette en film jeg helst vil riste av meg.

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.