Annonse

Annonse

00:00 - 24. november 2017

Kunsten å etterligne

Det velkjente vekker størst glede når Charlie Chaplins diktatorfilm blir teater.

Mann for sin bart: Lars Funderud Johannessen ble nok født med en over gjennomsnittlig sterk trang til å etterligne. Foto: Stig Håvard Dirdal

I Poetikken (335 f.Kr.) skriver Aristotelesatmimesis, etterligning, er kunstens vesen. Verket står i et avhengighetsforhold til virkeligheten som etterlignes, men har en egenverdi som original. På samme måte har Chaplin: Diktatoren en egenverdi som original, men er avhengig av «virkeligheten» den etterligner: Charlie Chaplins film The Great Dictator fra 1940.

Diktatoren Hynkel. Skuespiller Lars Funderud Johannessen har fått påklistret den karakteristiske barten og sitter bak et overdimensjonert skrivebord på en gigantisk stol – med bena dinglende i luften – mens han hamrer løs på en skrivemaskin. Teaterstykket foregår i mellomkrigstiden i Hollywood, der Chaplin iherdig jobber med å ferdigstille filmen mens han ignorerer både sensurtrusler og kjæresten Paulette (Helga Guren). Det politiske bakteppet, Chaplins privatliv og scener fra filmen flettes sammen til en historie.

I The Great Dictator spiller Chaplin både diktatoren Hynkel (Hitler), som styrer landet Tomania (Tyskland), og en jødisk barberer i ghettoen. I en berømt scene leker Hynkel med en jordklodeformet ballong; på scenen blir den kastet ut til publikum før diktatoren roper: «Kom til pappa!» Handlingen utnytter forestillingsrammene til sin fordel og skinner i sin egen glans – og ikke bare i glansen fra filmen.

Annonse

Mer fra Kultur